Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken

Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken gir tilbud til pasienter og pårørende som trenger hjelp til å mestre sykdom eller som har både psykisk og somatisk sykdom. 

Mer om oss

Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken

Om oss

Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken gir tilbud til pasienter og pårørende som trenger hjelp til å mestre sykdom eller som har både psykisk og somatisk sykdom. Enheten har en akutt tjeneste for inneliggende pasienter, og en helsepsykologisk tjeneste for pasienter som er får sin medisinske behandling ved Diakonhjemmet sykehus.

  • Akutt tjenesten bistår ved behov for akutt psykiatrisk kartlegging og konsultasjon til inneliggende pasienter/pårørende (for eksempel krisereaksjoner på alvorlig sykdom, psykisk sykdom, selvmordsforsøk).
  • Den helsepsykologiske tjenesten gir tilbud til pasienter/pårørende som får sin medisinske oppfølging ved sykehuset for eksempel utmattelse, smerte, søvnvansker, angst, depresjon, mestring av kronisk sykdom, sprøytefobi). Det er behandlende lege som henviser.

Helsepsykologiske tjenester

Et helsepsykologisk tilbud innebærer først en kartleggingssamtale, og deretter eventuelt strukturert psykologisk behandling. Kognitiv terapi og veiledet selvhjelp er sentrale metoder. Dersom pasienten ønsker det og det samtidig vurderes som hensiktsmessig, får pasienten et klinisk helsepsykologisk tilbud. Det innebærer et begrenset antall timer og et gjensidig samarbeid mellom terapeut og pasient. Behandlingen er strukturert og rettet mot de psykologiske utfordringene som sykdom i kroppen gir.  Pasienten lærer spesifikke metoder for å mestre symptomer og eller problemer knyttet til sykdom.

Kognitiv terapi

Kognitiv terapi innebærer å få kunnskap om sammenhengen mellom kropp, tanke, følelser og handlinger og å utvikle verktøy for selv å kunne påvirke. Man kan ikke tenke bort sykdom og plager, men man kan tenke seg sterk og verdig slik at man opplever å ha mer kontroll - ha mer å stå opp imot med når sykdom herjer. Kognitiv terapi, også kalt kognitiv atferdsterapi, blir stadig mer brukt ikke bare ved psykiske lidelser, men også ved somatiske sykdommer.

Målet er å bidra til at pasienten blir en konstruktiv støttespiller til seg selv. Ved somatisk sykdom kan det innebære å endre selvkritiske, angstframkallende og pessimistiske tankemønstre som kan bidra til å forsterke byrden av sykdom, eller å trene opp den generelle mentale styrke som trengs for god helse til tross for sykdom. Veiledet selvhjelp baserer seg på kognitiv terapi og innebærer et samarbeid der pasienten får selvhjelpsmateriell å jobbe med hjemme, og oppfølgingstimer der erfaringene drøftes.

Kommunikasjon som verktøy

Diakonhjemmet Sykehus var det første sykehuset i landet som innførte obligatoriske kurs i kommunikasjon for alle nytilsatte leger. Etter hvert har vi videreutviklet kurstilbudet også til tverrfaglig helsepersonell. Vi tror at kommunikasjonstrening styrker pasientens helsetilbud.

Startpunktet hos oss var at den tidligere sjeflegen reflekterte over at mange klagesaker handlet mer om kommunikasjonssvikt enn om dårlig medisinsk behandling. Landets pasientombud har vært opptatt av det samme: Leger og annet helsepersonell kan være faglig superdyktige. Men hvis de mangler folkeskikk, blir møtet med pasienter og pårørende likevel dårlig.

Metoden er enkel, og vanene er jo nærmest barnemat. Enhver forstår at en lege må investere i begynnelsen av en samtale, utforske pasientperspektivet, vise empati og avslutte konsultasjonen på en respektfull måte.

Spørsmålet er bare hvordan man gjør det?

På Diakonhjemmet Sykehus har vi satset på interne krefter. Kommunikasjonstrenerne er våre egne erfarne klinikere. Vi driver opplæringen selv fordi vi tror at internt eierskap og daglig samarbeid mellom kolleger som har trent kommunikasjon sammen, setter dypest spor.

I denne håndboken deler vi disse erfaringene. Målet er å sette andre sykehus og institusjoner i stand til å drive intern kommunikasjonstrening etter samme modell.



 


----  Selvhjelpsmateriell ----

Vedvarende utmattelse - kjennetegn, årsaker og tiltak

Vedvarende utmattelse, som også kalles fatigue, er en overveldende opplevelse av tretthet og mangel på energi. Det er et vanlig symptom ved sykdommer som kreft, revmatisk sykdom, nevrologisk sykdom, diabetes, hjerte- og karsykdom, lungesykdom, mage-tarmsykdom og kronisk utmattelsessyndrom/ME. Dette er alle sykdommer som gir mange forskjellige plagsomme symptomer, men utmattelse er ofte det som plager mest; energityver stjeler nemlig livskvalitet – det i livet som gir glede og positive følelser. Det kan hindre deg i å være i jobb, og det kan gjøre det vanskelig å være den partneren, forelderen, familiemedlemmet og vennen som du ønsker å være. Selv den som er helt frisk, kan oppleve at utmattelse og tretthet til tider "stikker kjepper i hjulene for livet". Livet kan i seg selv være en store energityv i perioder.

Hvordan lever man et best mulig liv når kreftene det krever, ikke er der? I dette heftet kan du lese om utmattelse; hva det er, hva det kommer av og hva som kan hjelpe.

En annen type tretthet

Det er vanlig å skille mellom vedvarende utmattelse og det å være sliten. Utmattelse er en form for tretthet som er annerledes enn den vi alle opplever etter anstrengelser. Den vanlige trettheten beskytter oss mot overanstrengelse; kroppen gir et signal om at den trenger hvile, og hvile og søvn hjelper. Ved vedvarende utmattelsen hjelper ikke hvile og søvn på samme måte. Hvile lader ikke batteriene, og søvn virker ikke forfriskende. Tvert imot kan for mye hvile gjøre vondt verre ved å svekke både muskulatur og utholdenhet, motivasjon og drivkraft. I verste fall fører langvarig hvile til at det blir mindre oksygen tilgjengelig i kroppen under aktivitet, og at stoffskiftet og blodgjennomstrømningen til musklene reduseres. Det forsterker utmattelsen ytterligere.

Det er en spesielt utfordrende situasjon når du opplever både tretthet og utmattelse samtidig, slik mange personer med kroniske sykdommer gjør. Små hvileskjær gjennom dagen er ofte nødvendig for å få det beste ut av den når man har en kronisk sykdom. Samtidig må du unngå å komme inn i en ond hvilesirkel som fører til at kroppen svekkes ytterligere, og livet "krymper". Kunsten er å legge inn korte hvilepauser i form av aktivitetsstans når hvile faktisk gir fornyet energi, og å "overhøre" utmattelsen når passivitet og hvile ikke hjelper, men gjør vondt verre.

Fysisk og psykisk

Utmattelse kan fremstå både fysisk og mentalt. Fysisk utmattelse (i faglitteraturen ofte kalt perifer fatigue) oppleves som om musklene er trette og mangler styrke. Mental utmattelse (sentral fatigue) oppleves som at det er vanskelig å konsentrere seg, huske og til dels også å snakke. Noen beskriver det som om de har en slags mental tåke.

Mange sier at noe av det verste er at utmattelsen ikke vises utenpå, og at den ikke kan påvises med medisinske undersøkelser. Usynlige symptomer kan gjøre det vanskelig for omgivelsene å forstå: Hvorfor kommer hun ikke på jobben, hun ser jo ikke syk ut? Det kan føre til konflikter og misforståelser, og du kan føle deg misforstått og ganske alene. Problemet forsterkes ved at utmattelsen kan variere i intensitet i løpet av dagen og fra dag til dag. Du kan se sterk og frisk ut mens du er ute og handler, og være helt utslitt etterpå. Men hvem ser deg da, når du ligger hjemme med nedtrukne gardiner? Og når du møter folk ute, hva vet de om hvor mye tid du har brukt på å mobilisere krefter for å komme deg over dørstokken? Stort sett ser andre deg når du er på ditt beste, det vil si ditt minst utmattede, og det er ikke lett hele tiden å måtte informere dem om at dette er unntaket fra regelen.

Livsfase

Utmattelse kan gripe inn i alle livets områder. I hvilken fase av livet du er i, hvilke roller og funksjon du har, og hvilken økonomisk situasjon du er i, har betydning for hvordan du opplever det å være utmattet. Det rammer deg på en annen måte dersom du er en ung mamma enn om du er i syttiårene, om du har andre eller bare deg selv å tenke på, om du er nyforelsket nittenåring eller har levd med din kjære i tretti år, om du er i overgangen fra skole til jobb eller fra jobb til en tilværelse som pensjonist. Konsekvensene er forskjellige, felles er at de er negative, og at det blir vanskeligere å få dekket viktige behov og ønskede mål.

Deprimert?

Mangel på energi er et kjernesymptom på depresjon. Noen med utmattelse forteller at de har blitt møtt med kommentaren "Du er vel egentlig deprimert". Det kan være svært frustrerende for den som slett ikke føler det sånn. Det kan også være forvirrende, for kanskje er du i ferd med å bli deprimert fordi du ikke får leve det livet du ønsker? Utmattelse kan forveksles med depresjon fordi tretthet og motløshet også kjennetegner depresjon. Depresjon kan være en konsekvens av utmattelse, og utmattelse kan følge av en depresjon, men det er likevel to ulike tilstander. Å være både utmattet og samtidig deprimert, er en alvorlig tilstand fordi depresjon fungerer som en forsterker på alle andre former for kroppslige, psykiske og sosiale plager og problemer. Dersom du kjenner deg igjen i dette, er det viktig å skaffe seg informasjon om depresjon, så vel som utmattelse, eventuelt snakke med lege eller noen du har tillit til.

Hva er årsaken til utmattelse?

Den modellen som er mest akseptert når det gjelder å forstå årsaker til vedvarende utmattelse er å se den som et resultat av samspillet mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Derfor blir den kalt den biopsykososiale modellen.

Biologiske faktorer – sykdomsprosesser i kroppen

De biologiske faktorene som bidrar til utmattelse, vil variere avhengig av hvilke sykdommer som er inne i bildet. Ved revmatisk sykdom, hjerte-karsykdom, mage-tarmsykdom og multippel sklerose er betennelsen selve "motoren" i sykdommen. Betennelse gir feber, og vi føler oss syke. Slik har vi det også dersom vi har fått en infeksjon i kroppen. Vi kjenner oss slappe og svake og føler behov for søvn og hvile. Dette er kroppens måte å beskytte seg selv på – immunforsvaret tilpasser seg angrepet fra sykdommen. Ved betennelse (inflammasjon) produserer kroppen mer av et protein som kalles cytokin. Mange mener at disse betennelsesforsterkende proteinene har sammenheng med utmattelse ved inflammatoriske sykdommer og kronisk utmattelsessyndrom/ME. Forskjellige områder i hjernen ser også ut til å ha betydning.

Psykologiske faktorer - sammenhenger mellom tanker, følelser og handlinger

Hvordan du tenker om og forstår sykdommen din og symptomene dine kan bidra til å opprettholde utmattelse. Hvis du for eksempel lar være å trene fordi du engster deg for at du vil få vondt, eller at anstrengelser ikke er bra for kroppen, kan du svekke kondisjonen og muskelkraften din. Da vil du føle deg enda mer utmattet, og trolig bli enda mer engstelig for å belaste kroppen. En spesielt viktig faktor er i hvilken grad du selv har tro på at det er mulig for deg å mestre belastningene som sykdommen medfører. Gjennom tusener av vitenskapelige studier har forskerne kunnet påvise at den tiltroen folk har til sin mulighet til å påvirke både sykdom og de utfordringer som sykdommen medfører, har en stor betydning for deres opplevelse av sykdommen.

Andre viktige psykologiske faktorer er depresjon og selvkritikk. Depresjon forsterker utmattelsen, samtidig som du mister troen på at det nytter å gjøre noe for å bedre situasjonen. Du orker ikke og har ikke motivasjon for å trene eller for å følge opp legens og fysioterapeutens anbefalinger. Du isolerer deg og mister kontakten med nettopp de personene i nettverket ditt som kunne ha gitt deg den ekstra stimulansen du trenger for å holde livshåpet og livskraften oppe. Depresjon er en motivasjonssykdom og er det aller siste du trenger dersom du har problemer med sykdom og utmattelse.

Stressbelastninger og bekymringsangst er også kilder til utmattelse. Dessuten har personligheten din og de verdier og holdninger du har vokst opp med, en viss betydning, det vil si den kulturen som har preget familien din. For eksempel kan det være vanskelig å ta mer hensyn til sine egne behov dersom man har vokst opp i en familiekultur preget av det motsatte, nemlig at andres behov alltid kommer først. Mange strever med å gi seg selv god egenomsorg fordi det nærmest føles egoistisk og hensynsløst å tenke på seg selv. Kanskje har man ingen gode rollemodeller på hvordan man kan ta vare på både seg selv og andre samtidig. Det kan derfor være nyttig å tenke litt igjennom egen familiekultur, og om den er til hjelp eller til hinder for å mestre utmattelse og andre plager.

Sosiale faktorer – livet og omgivelsene

Kilder til utmattelse finnes ikke bare i kroppen eller "mellom ørene", men også i hva vi har rundt oss og med oss i bagasjen. Stikkord her er livssituasjon, økonomisk situasjon, familie, venner, nettverk, arbeid, skole, fritid, systemer og samfunnet omkring oss. Et eksempel er at kontakten med helsevesenet og hjelpeapparatet ikke bare er helsebringende, men kan også by på frustrasjoner og være krevende. For noen kan belastninger tidligere i livet tære på kreftene, mens andre lever med konflikter og belastninger i familien eller jobb som sliter. Det kan altså være mange forskjellige kilder til utmattelse ved en og samme diagnose.

Utmattelse er ofte resultat av et samspill mellom kropp, tanker, følelser, handlinger og livsforhold. Derfor gjelder det å identifisere energityvene, forebygge nye tyveritokter og leve best mulig med de kreftene du har.

Onde sirkler

Utmattelse medfører ofte onde sirkler, for det er krevende å leve med mindre energi til rådighet enn det livet krever. To handlingsmønstre er spesielt uheldige. Det ene er overaktivitet med for lite hensyn til kroppens behov. Kanskje er det vanskelig å forholde seg til at man har mindre energi til rådighet og legger listen like høyt som før. Eller kanskje man har oppgaver og forpliktelser som det er vanskelig å få avlastning fra. Det andre uheldige handlingsmønsteret er underaktivitet, med passivitet og mangelfull bruk av kroppen som stjeler energi. Det er naturlig å tenke at det som må til når man er sliten, er å hvile. Derfor er det så lett å komme i en ond sirkel med for mye hvile og søvn og for lite aktivitet og fysisk trening.

Andre skifter mellom for høyt og for lavt aktivitetsnivå. Når trettheten er mindre, blir de overaktive – endelig har en krefter til å gjøre det en har ønsket å gjøre! Da er det lett å arbeide for intenst og for lenge, og med for lite hvile.

Det er også lett å komme inn i onde sirkler mentalt, der man gir seg selv dårlige råd fremfor å være en god støttespiller til seg selv. Vi har nevnt "ta seg sammen" tanken. Da er det lett å gjøre mer enn man egentlig har kapasitet til, få dårlig samvittighet for ikke å strekke til eller ikke be om hjelp og avlastning når man faktisk trenger det. Slike uheldige tanke- og handlingsmønstre bidrar til å opprettholde plager med utmattelse.

Hva hjelper?

Vi har sett at mange faktorer forårsaker og opprettholder utmattelse. Derfor er det viktig å tenke bredt også på hva som kan hjelpe. Dersom utmattelsen opprettholdes av dårlig kondisjon, hjelper neppe avspenning, men heller gradert fysisk trening. Hvis du er deprimert, trengs tiltak mot depresjon. Om utmattelsen henger sammen med at du stadig legger listen for høyt, må denne listen justeres. Dersom du sover dårlig, trenger du hjelp med det. Men kanskje du møter utfordringer på flere av disse og andre områder samtidig. Da trenger du en gjennomtenkt og klok tiltaksplan, som tar hensyn til at situasjonen og sykdomsbildet nettopp ikke er enkelt, men sammensatt og mangfoldig. Det er særlig tre områder det er lurt å jobbe med ved utmattelse:

  • Hva skal jeg prioritere i hverdagen og hvordan kan jeg balansere aktivitet og hvile?
  • Hva velger jeg å gi oppmerksomhet?
  • Hvordan snakker jeg til meg selv?

Prioritering og balanse i hverdagens gjøremål

Vedvarende utmattelse krever streng prioritering av aktiviteter, av hva du må, bør og har lyst til å bruke kapasiteten din på. Klok bruk av energireservene gjør at de fornyes og forsterkes. Dette innebærer å prioritere hva du gjør i hverdagen, fordele gjøremål mer jevnlig og balansere energikrevende aktiviteter med energigivere. Det er viktig å legge inn pauser og energiforsyning på de rette tidspunktene, og tilrettelegge for en variasjon som gir vitalitet.

Noen synes det er vanskelig å hvile. Kanskje forbinder de det med å være lat og uproduktiv, eller å gi etter for sykdommen. For andre er det vanskelig i det hele tatt å finne ro. Det er derfor lurt å tenke igjennom hva som er god hvile for deg. Hvile innebærer at du stanser med en aktivitet, tar en pause og gjenvinner energi. Kanskje blir det lettere hvis du tenker på det som nødvendig restitusjon. Hvile inngår som del av treningsprogrammet til idrettsutøvere, og optimal balanse mellom aktivitet og hvile er noe av nøkkelen til suksess på idrettsbanen.

Det motsatte er overtrening, som fører til at man ikke vil lykkes. Også ved utmattelse innebærer mangel på hvile økt risiko for å presse seg for mye, med forsterket utmattelse som resultat. Strategisk bruk av hvile er en måte å sikre balanse, forutsigbarhet og kontroll på.

Akkurat passe oppmerksomhet

Kroppslige plager som utmattelse og smerte stjeler ikke bare energi, men også oppmerksomhet. Følelsen av utmattelse kan fort fylle både kropp og sinn hvis du ikke er deg bevisst hva du velger å gi oppmerksomhet. Det er viktig å unngå at "Jeg er så sliten tanken" tar regien på dagen. Det er du selv som skal ha regien, slik at den utmattede tanken alene ikke får bestemme gjøremålene dine. Dette er krevende, men en god hjelp er å lage en aktivitetsplan. Med en aktivitetsplan som er skreddersydd for din kapasitet, kan du lettere ta regien på dagen – da kan du gjøre det som står på planen fremfor å kjenne etter på egen kropp hva du orker – kroppen vil uansett signalisere at den er sliten, og din oppgave er å holde deg til planen. Det innebærer også å ta pauser selv om du ikke er sliten, poenget er at slitenheten ikke skal være veiviseren gjennom dagen.

Gode indre dialoger

Er du en konstruktiv støttespiller til deg selv? Har du en vennlig holdning og gir deg selv oppmuntring og gode råd? Eller gjør du det motsatte, ved å klandre deg selv for ikke å strekke til? Slike måter å tenke på, stjeler motstandskraften du trenger for å hamle opp med sykdom.

Vi snakker om "bevissthetens strøm", fordi det strømmer på tanker hele tiden. Positive tanker, nøytrale tanker og negative tanker. Tanker som bare kommer og kommer, kaller vi automatiske tanker. Automatisk betyr selvdreven, det vil si at de kommer av seg selv uten at vi bevisst fremkaller dem eller styrer dem. Følelser er som en magnet for tanker. Er vi glade er det lett å tenke morsomme tanker og å huske hyggelige episoder. Er vi nedstemte blir det motsatt, da er det langt lettere å tenke negativt og huske slitsomme og smertefulle, triste og pinlige hendelser. Samtidig vil tankene våre påvirke hva vi føler om oss selv og situasjonen vi er i, uavhengig av om vi legger merke til tankene eller ikke.

Konstruktive tanker er de som gjør at vi blir bedre i stand til å løse problemer og forstå oss selv og andre. De bidrar til at vi kommer i bedre humør, blir mer motiverte og får styrket innsatsviljen vår. De får oss til å gjøre ting vi liker og hjelper oss til å komme nærmere målene våre. Destruktive og uhensiktsmessige tanker er det motsatte – de svekker vår tro på at det nytter, gjør at vi blir i dårlig humør og underminerer selvfølelsen vår. Når vi opplever vanskeligheter i livet, er det viktig å kunne snakke til oss selv på en måte som åpner for bruk av egne ressurser, og for å motta støtte fra omgivelsene. Vi snakker ikke her om å "tenke positivt", for urealistisk positiv tenkning kan tvert om svekke våre muligheter til å mestre problemer. Hensikten er heller å gi seg selv anledning til å stille spørsmål ved disse tankene: Er det alternative måter å forstå situasjonen på? Hvordan ville en annen tenke om det som skjer nå? Har jeg urimelige forventninger til meg selv? Slike spørsmål åpner opp for en mer konstruktiv håndtering av problemene du står overfor i hverdag og sykdom.

Du kan ikke velge bort plager og sykdom, men du kan velge hva du vil tenke om symptomene, og ikke minst når og hvor mye du skal tenke på dem. Det kan gi deg økt følelse av kontroll og også heve energinivået ditt.

Nedenfor er et eksempel på en ond sirkel der redusert kondisjon og muskelkraft, bidrar til å opprettholde utmattelse. Marie, som har revmatisk sykdom, trenger aktivitet og tilrettelagt trening, men lar signalene fra kroppen bestemme og velger bort trening. Tanken: "Jeg er så sliten, orker ingenting" fører til at hun blir liggende på sofaen. Det er forståelig, hun er jo så sliten, men ved å la tanken bestemme, klarer hun ikke gjøre det som er bra for henne – det er en uhensiktsmessig tanke når Marie trenger å bygge opp fysisk kapasitet.

Gode sirkler

Hvis du er i en tilsvarende situasjon som Marie, og signalene du får fra kroppen er utmattelse, er det naturlig at plagene også fyller tankene dine. Din utfordring er å ikke lytte til tankene uten forbehold, for de tapper deg for krefter. Gjennom mental trening kan du lete etter de tankene som gjør at du klarer å trene. Hva er støttetanker for å komme inn i de gode sirklene?

Tankene om tretthet og utmattelse vil fortsette å komme. Kunsten er å akseptere tankene uten å gå inn i dem og la de være førende for hva du gjør. Tanken "Jeg er så sliten" er en høyst forståelig tanke, hvis tilstedeværelse må aksepteres. På samme måte er det nødvendig å akseptere tilstedeværelsen av utmattelse og ubehag i kroppen slik du kjenner det akkurat nå. Samtidig er din oppgave å ikke kjenne for mye på slitenheten i kroppen og ikke la tankene om hvor sliten du er få for stor plass.

Avslutning

Når hverdagen preges av vedvarende utmattelse, smerter og sykdom er kunsten å være frisk og syk på samme tid; gi problemene akkurat nok plass til at du får mest mulig ut av livet. Tar du for lite hensyn til plagene, risikerer du å bli mer plaget, men for mye hensyn kan føre til at symptomene skygger helt for livet. Begge deler er uheldig for helsen.

Det dreier seg om å unngå at utmattelsen tar regien på dagen, være utholdende og målbevisst, og ikke sløse bort krefter på unødvendige bekymringer. Dessuten handler det om å trene jevnt og trutt, ha blikket rettet mot det man kan, og ikke alt man ikke kan. Det krever med andre ord mye mental styrke.

Et godt verktøy for å trene opp din mentale styrke er å være bevisst hvordan du snakker til deg selv. Er jeg en konstruktiv støttespiller til meg selv? Har jeg en vennlig holdning og gir meg selv oppmuntring, støtte og gode råd? Eller gjør jeg det motsatte; kritiserer og klandrer jeg meg selv for ikke å strekke til? Har jeg lett for å bekymre meg for fremtiden, tenke katastrofetanker eller gruble over hvorfor akkurat jeg ble syk?

Det er spesielt viktig å begrense tiden som brukes til energitappende kvernetanker. Med det mener vi grublerier og bekymringstanker som ikke fører deg videre, men som heller stjeler vitalitet og håp. Slike måter å tenke på tapper den motstandskraften du trenger for å hamle opp med symptomene. Det dreier seg ikke om å tenke positivt, men om å se at tankegodset påvirker deg, og at noen tanker har du mer godt av enn andre. Du kan neppe tenke deg frisk, men du kan tenke deg sterk og verdig slik at du har mer å stå imot med når utmattelse, smerter og sykdom herjer med kroppen, selvfølelsen og livet.

 

Angst og bekymring ved sykdom

Sykdom er en rik kilde til angst og bekymring. Det er naturlig å engste seg for symptomer fra kroppen, for behandling, bivirkninger eller for hvordan sykdommen vil påvirke helsen, fremtiden og livet. Ved kronisk eller alvorlig sykdom kan det være nødvendig å lære strategier for å håndtere bekymring og engstelse. Slike tanker og følelser kan noen ganger bli vel så slitsomme og stressende som sykdommen i seg selv. Dessuten kan naturlig engstelse og bekymring utvikle seg til angstlidelser som gjør det enda vanskeligere å være syk.

I denne artikkelen kan du lese om plager med angst og bekymring, og om panikkanfall og generalisert angst. Kunnskap om indre reaksjoner gjør det lettere å håndtere dem. Det er viktig å vite hva angst er, hva som skjer i kroppen når vi opplever angst, hvordan angst påvirker tankene og hvordan du best skal håndtere bekymring og angst.

Hva er angst?

Angst og frykt er en naturlig reaksjon på fare. Det er en alarmreaksjon som skjerper oss og gjør oss i stand til å yte for fullt når situasjonen krever det, som for eksempel å reagere raskt i farlige situasjoner i trafikken. Da er angsten en venn og beskytter. Den plagsomme angsten er den som kommer uten at det er fare på ferde, eller den som er så sterk at den går utover hverdagen din. Da snakker vi om angstlidelser; altså psykiske lidelser man kan trenge hjelp med.

Angstlidelser

Over en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet. Angstlidelser er en samlebetegnelse for tilstander der hovedsymptomet er angst. Angst kan være forbundet med bestemte situasjoner eller objekter (fobisk angst) eller i en mer ubestemt form preget av vedvarende bekymring og uro (generalisert angst). Panikkangst kjennetegnes av en intens frykt som kommer plutselig, og en følelse av å være ute av stand til å kontrollere og forutsi hva som skjer. Helseangst eller hypokondri innebærer at man hele tiden er redd for at kroppslige symptomer skyldes somatisk sykdom selv om man medisinsk sett er helt frisk. Sosial angst er frykt for ikke å mestre eller for å dumme seg ut i sosiale situasjoner.

Hva skjer i kroppen?

Angstens oppgave er å gjøre oss klar til å flykte eller kjempe for å overleve i farlige situasjoner. Til det trenger kroppen økt blodtilførsel til armer og bein. Den oppgaven løser kroppen ved at hjertet slår fortere, pusten øker, og kroppen starter å produsere hormonet adrenalin. Dette skjer automatisk og utenom vår kontroll. Blodet ledes bort fra de kroppsdelene som ikke er så påkrevet, som mage og hud, og over til hjernen og musklene i armer og bein som virkelig trenger energien for å takle krisen. Pupillene i øynene utvider seg for å få mer lys og større synsfelt for raskere å oppdage farer i omgivelsene.

Vi kan merke angsten som kraftig hjertebank og varmebølger gjennom kroppen. Vi svetter samtidig som vi kan få frysninger. Fingre og tær kjennes klamme og kalde fordi blodet flyttes til de store muskelgruppene som er beredt til å forsvare oss. Av samme grunn blir vi tørr i munnen, får sommerfugler i magen og blir kvalm. Vi blir anspente, og armer og bein kan begynne å skjelve. Vi kan oppleve prikking i øynene, tåke eller bli følsom for sterkt lys. Vi kan bli svimmel og få en følelse av ikke å puste, bli kvalt eller begynne å hyperventilere (puste mer enn kroppen har behov for).

Noen opplever disse kroppslige reaksjonene som brystsmerter. Når vi hyperventilerer og trekker inn mye luft, belastes nemlig brystmusklene. Det er ufarlige smerter som vil gå over etter hvert som vi klarer å puste rolig. Problemet er imidlertid at vi kan få tanker som at Hjelp nå får jeg hjerteinfarkt – som naturlig nok forsterker angsten. Det er også vanlig å oppleve det som at hjertet løper løpsk, og mange får stramme muskler i nakke og skuldre, og hodepine.

Andre opplever uvirkelighetsfølelse – å føle at man er fjern fra seg selv eller omgivelsene, som om det hele er en film i sakte kino. Det er en ufarlig reaksjon på de kroppslige endringene, men kan oppleves ubehagelig og skremmende; som beviset på at man virkelig holder på å gå fra forstanden.

Symptomer på angst

  • Uro
  • Press for brystet
  • Hjertebank
  • Pustevansker
  • Svetting
  • Prikking i hender
  • Uvirkelighetsfølelse
  • Muskelspenninger
  • Kvalme og mageproblemer

Sterk angst er altså svært ubehagelig og skremmende, men ikke farlig! Angst er egentlig et bevis på at kroppen din fungerer som den skal; kroppens nedarvede evne til å beskytte deg er intakt. Det er angstsenteret i den gamle pattedyrshjernen vår (amygdala), som styrer kroppens alarmsystem.

En viktig oppgave for angstsenteret er lynraskt å gripe tak i sanseinformasjon som varsler om fare. Det er en innledende fryktreaksjon der kroppen ofte reagerer med hjertebank før vi egentlig er oss bevist hva som skjer. Denne reaksjonen kan vanligvis ikke kontrolleres, det er som en refleks. Holdningen du møter den umiddelbare angstreaksjonen med er imidlertid viktig. Unngår du å reagere med angst for den, altså med angst for angsten, og klarer å være i angsten, vil kroppsreaksjonene gradvis bli svakere. Det kalles for habituering, en form for kroppslig tilvenning til angst over tid. Ved angsttrening utnyttes dette prinsippet til din fordel. Ved å bli værende i en fryktet situasjon oppnår du at angsten gradvis går ned av seg selv, slik figuren under viser. Men her er det viktig at du ikke ernærer angsten ved nye katastrofetanker. Snakk heller rolig og oppmuntrende til deg selv under treningen, slik en god trener vil gjøre.

Hva skjer i tankene?

Ved sterke angstreaksjoner går det et skred av negative tanker og skremmende mentale forestillingsbilder i hjernen. Katastrofetankene fyker gjennom hodet. Det som skjer der og da kan føles som ukontrollerbart og overveldende. Angst er en følelse som forbindes med et tankemønster knyttet til mulige farer og trusler, der hjernen er innstilt på å skanne for alt som kan gå galt. Motløse, triste og håpløse følelser derimot, knyttes til tenkemåter preget av en følelse av mangler og tap. Vi mennesker er forskjellige, ikke bare utenpå, men også med hensyn til hva slags tenkemåter (kognitiv stil) vi typisk har. Noen har lett for å bekymre og engste seg, andre tenker mer i depressive baner mens atter andre tenker at det stort sett går bra. Din kognitive stil farger hvordan du tenker om og gir mening til det som skjer med deg. Dersom du har lett for å bekymre deg og tenke katastrofetanker, kan sykdom være en stor utfordring. For hva skal du tenke om plagene dine og fremtiden?

La oss si at du har en sykdom som innebærer smerte. Med et tankemønster preget av engstelse, kan smerter lett tolkes som farlige, særlig hvis du ikke har en medisinsk forklaring på smertene dine. Da kan usikkerhet og skremmende tanker forsterke opplevelsen av smerte. Motsatt kan den som tenker mer konstruktivt og med færre katastrofetanker unngå de vondeste smertesirklene fordi tankene bidrar mer til å forstå og mestre smertene heller enn å forsterke dem.

I motsetning til den første fryktreaksjonen kan tanker til en viss grad kontrolleres og påvirkes. Det betyr at du kan trene på alternative og mer hjelpsomme tanker til katastrofetanker og bekymringer, og gjennom å lære å håndtere de kroppslige reaksjonene på en annen måte – mestre angsten bedre. Dette er spesielt viktig dersom du plages av skremmende panikkanfall.

Panikkangst

Panikkangst er et sterkt kroppslig ubehag i kombinasjon med en intens følelse av at noe forferdelig skjer. Panikkanfall kan komme i en situasjon du fra før av frykter (ta fly, gjennomgå MR-undersøkelse, ta sprøyte, kjøre heis) eller det kan komme som lyn fra klar himmel når du minst venter det. Slike anfall kan gi kroppslige symptomer som gjør at man lett tror at det er noe alvorlig galt med kroppen. Man kan få katastrofetanker om å miste kontrollen, besvime, miste forstanden eller få hjerteinfarkt. Det er svært ubehagelig og for noen nesten uutholdelig. Uansett hvor skremmende det føles – det er altså ikke noe farlig som kommer til å skje.

Allikevel er det lett å begynne og frykte at panikken skal komme tilbake – angst for angsten. Kanskje begynner du å unngå situasjoner eller kroppslige reaksjoner som du forbinder med økt risiko for panikkanfall. Det er lett å forstå at du ønsker å unngå noe som er skremmende, men slik unngåelsesatferd bidrar til å forsterke problemet. Dersom frykten for å få et nytt anfall preger hverdagen din og hindrer deg i å leve normalt, har du en panikklidelse. Mekanismene bak panikkangst kan illustreres ved hjelp av panikksirkelen, se modellen nedenfor.

Et eksempel

La oss si at du er redd for å fly. Å fly er triggeren – det som utløser angsten, og som gjør at du svetter i hendene og blir andpusten med en gang du setter deg ned i setet (kroppslig aktivering). Kanskje har du fått vindussetet attpåtil og føler deg temmelig stengt inne der du sitter:" Hjelp, her sitter jeg fast hvis noe skulle skje – og hva kan ikke skje her høyt oppe i luften!" (katastrofetanke). Du blir bare enda mer aktivert av den tanken og kjenner pulsen som trommeslag i ørene (økt kroppslig aktivering). Da kommer de neste katastrofetankene:" Tenk om jeg mister kontrollen!" og" Tenk om jeg får hjertestans!", og panikken tar deg.

Den som faktisk har opplevd hjerteproblemer i form av et infarkt eller flimmer kan ha lett for å få katastrofetanker om hjertesvikt. For hjertet er pumpen som holder oss gående. Naturligvis vil man være på vakt for nye symptomer. Kroppslig aktivering i form av for eksempel hjertebank kan være det som utløser katastrofetanken:" Hjelp jeg får et nytt infarkt" – en tanke som forsterker den kroppslige aktiveringen og slik gir nye katastrofetanker:" Denne gangen dør jeg". Den som har erfart at katastrofetanken" har rett", har jo en ekstra utfordring: Når er de kroppslige fornemmelsene falsk alarm, og når må de faktisk tas på alvor? Det er mentalt utfordrende, men svært viktig å finne den rette balansen her. Nettopp pasienter med hjertesykdom trenger mentale strategier for å hindre angsten i å dominere hverdagen.

Å mestre panikkanfall

Kunnskap om hva som skjer i kropp og sinn når vi opplever angst er en forutsetning for å mestre. Man må vite at angst er et alarmsignal som gir ulike fysiologiske reaksjoner, og at kroppslig aktivering trekker til seg vår oppmerksomhet som igjen bidrar til å forsterke aktiveringen. Dernest er det lurt å kartlegge panikksirkelen: Hva kjenner jeg i kroppen, hva tenker jeg og hvilke konsekvenser har det for hva jeg føler og gjør? Når man kjenner panikksirkelen og angstens fysiologi, er det lettere sakte med sikkert å redusere frykten for nye panikkanfall. (For mer informasjon om hvordan du kan mestre panikkanfall, anbefales boken Trange rom og åpne plasser, av Berge og Repål.)

Generalisert angst

Generalisert angst kjennetegnes av at man bekymrer seg mye og er engstelig, urolig, rastløs. Det er vanskelig å slappe av, og over tid kan man utvikle kroppslige plager som anspenthet, smerter, tretthet, irritasjon, magetrøbbel og søvnvansker. Svimmelhet og uvirkelighetsfølelse er heller ikke uvanlig, og man kan få tanker om at man blir syk, eller frykte at man mister kontrollen og forstanden. Bekymringene føles overveldende. "Bekymringssyk" er en god beskrivelse av den generaliserte angsten; man er ikke redd for noe bestemt, men man har en konstant indre uro og bekymrer seg hele tiden for ting som kan gå galt. Generalisert angst blir man med andre ord svært sliten av.

Selv om man ikke har en generalisert angstlidelse, kan sykdom være kilde til bekymring og uro som er plagsom nok. Bekymring er en kjede av ord og setninger knyttet til mulige problemer på kort og på lang sikt. Det er en form for fysisk og mental anspenthet der både kropp og tanker er i beredskap – for ting kan gå galt! Noen er altfor klar over tendensen til å bekymre seg, og blir stresset og bekymret over at de bekymrer seg. Da får de i tillegg bekymringer over egen bekymring, og enda mer å uroe seg over. Andre er ikke bevisst sitt eget tankegods og hvordan det påvirker dem, men opplever bare en uro som ikke slipper taket.

Å mestre bekymring

Vi kan dele bekymringer inn i to; de man kan gjøre noe med og de man ikke kan gjøre noe med. Ved sykdom er det dessverre en del bekymringer vi ikke kan gjøre noe særlig med, nemlig fremtidsbekymringer – hvordan vil det gå med meg og livet mitt? Da trenger man i alle fall ikke den første typen bekymring i tillegg – de man faktisk kan gjøre noe med. Det er derfor lurt å sortere ut bekymringer du kan gjøre noe konstruktivt med. Kanskje går du rundt og bekymrer deg for medisinske spørsmål som legen faktisk kan hjelpe deg med. Et godt råd er derfor å skrive dem ned og ta dem med deg til neste konsultasjon. Det er også lurt å spørre legen om hvordan du skal tenke når du får disse symptomene; er dette symptomet noe jeg skal bekymre meg for å gjøre noe med, eller ikke?

Hva så med bekymringer man ikke kan gjøre noe med, som ingen kan ta fra deg? Første skritt er å bli klar over bekymringene som fyller uroen din. Neste skritt er å sette rammer for dem slik at de ikke invaderer tankene dine hele tiden. Bekymringer som vi ikke kan gjøre noe med, lar seg sjelden påvirke av tankene heller. Dessuten blir vi både slitne, engstelige og motløse, kanskje deprimerte av å la bekymringer «skygge for sola».

Noen har nytte av å innføre bekymringsfrie soner. De bestemmer seg for at spesielle situasjoner eller tidspunkt er fredet: "Når jeg kjører bil, trenger jeg ikke bekymre meg", eller "Jeg tar ikke med bekymringene mine inn på soverommet". Tilsvarende kan du innføre en kontortid for bekymringer. Mellom klokken 14 og 1430 skal jeg tenke på alle bekymringene mine, og de som kommer utenfor kontortiden, registreres og henvises vennlig til kontortiden.

Et viktig prinsipp her er å være bevisst det faktum at du faktisk ikke trenger å dvele ved og gå inn i enhver tanke du tenker. Du trenger ikke ta av røret og snakke i timevis når bekymringer ringer. Prøv å registrer og aksepter bekymringene, men ikke vær prisgitt dem: "Nå kommer denne tanken om hva som vil skje hvis ikke denne medisinen hjelper heller, men akkurat nå trenger jeg ikke tenke på det – det skal jeg tenke på senere i dag, kl 14". Et råd her er at du ikke prøver å presse vekk bekymringstankene, da blir de bare sterkere. Det er som i øvelsen der vi skal prøve ikke å tenke på en isbjørn, der mange av oss erfarer at det får motsatt effekt. La bekymringstankene komme og gå, prøv ikke på styre dem. Rett heller oppmerksomheten mot noe som engasjerer deg her og nå.

Oppsummering

Angst er opprivende og ubehagelig, men aldri farlig. Å reagere med angst er en nedarvet og livsviktig overlevelsesreaksjon. De kroppslige endringene har til hensikt å hjelpe deg å overleve farlige situasjoner. Angsten du opplever under et panikkanfall stiger først, for så gradvis å synke. Hvis du klarer å være i det heller enn å unngå og å flykte, og ikke gjør vond verre med katastrofetenkning, hjelper du angstsenteret til å erfare at faren er over – slapp av, falsk alarm! Den konstante følelsen av uro og bekymring som du har ved generalisert angst, gjør deg sliten. Visst er det mye å være urolig for i denne vår verden, og visst kan en syk kropp kjennes som et katastrofeområde. Hjelpemiddelet du kan bruke er å bli kjent med ditt eget tankemønster og å trene på å utvikle en mer nyansert måte å tenke på. Du kan ha noen gode støttetanker å lene deg til, slik at du ikke er prisgitt de negative tankene som dukker opp. Din oppgave er å finne frem til og øve på de støttetankene som hjelper akkurat deg.


Å være redd for sprøyter og blod

Medisinsk behandling krever ofte at man tar regelmessig blodprøver eller sprøyter. Det kan være medisiner som tas i sprøyteform, injeksjoner i ledd, vaksiner eller veneflon inn i blodåren. Så mange som ti prosent av dem som trenger medisinsk behandling forteller at de er redde for å sette sprøyter. Det er vanskelig å trenge å ta sprøyte eller blodprøve for sykdommens skyld og samtidig være redd for det som kan hjelpe. Noen lar faktisk være å gjennomføre medisinsk behandling, oppsøke lege og tannlege eller ta nødvendige vaksiner. Andre fullfører behandlingen, men gruer seg i lang tid på forhånd.

På denne siden gir vi deg informasjon som er nyttig hvis du er en av dem som har det slik. Kanskje liker du slett ikke å lese om sprøyter og blod en gang, men da skal du vite at det er nettopp det som kan hjelpe deg. Ved å lese om det du er redd for, utsetter du deg for det du frykter. Det kalles eksponeringstrening, og er den aller beste behandlingen for å redusere fobisk angst. Du er med andre ord i gang!

Sprøyte- og blodfobi

Noen opplever ubehag knyttet til å ta sprøyter og å se blod mens andre føler sterk frykt. Når angsten blir så sterk at den ikke står i forhold til situasjonen, og man samtidig har et sterkt ønske om å unngå eller flykte fra det, har man en fobi. Ved sprøyte- og blodfobi er frykten knyttet til sprøyter og til å se blod. Ofte frykter man også panikken som man vet vil komme, og mange er redde for å besvime, miste kontrollen eller gjøre noe som er flaut eller pinlig. Noen føler sterk avsky og er redde for å kaste opp.

Årsak og opprettholdende faktorer

Årsaken til at noen utvikler denne fobien kan være tidligere skremmende opplevelser forbundet med sprøyter eller blod. Det kan dessuten være en frykt som er lært gjennom advarsler fra andre – pass deg for sprøyter! Arv kan også spille en rolle. Uavhengig av årsaken til at man har utviklet en fobi er det to viktige faktorer som bidrar til å opprettholde den. Det ene er at man unngår eller mentalt fjerner seg i selve situasjonen, og den andre er negative tankemønstre. Unngåelse er å unnvike selve situasjonen eller unngå dem mentalt, for eksempel ved å forestille seg at man er et annet sted.

Trygghetssøkende strategier eller sikringsatferd er en form for unngåelse som bidrar til å holde oppmerksomheten rettet mot det man frykter vil skje, og dermed opprettholde fobisk angst. Eksempler er å holde konstant øye med sprøyten, puste på bestemte måter og utføre langsomme bevegelser. Den andre faktoren som opprettholder fobier er katastrofetanker som: "Sprøytespissen vil treffe et bein og brekke inne i armen min", "Nå besvimer jeg" eller "jeg kommer til å bli skadet". Slike negative tanker er automatiserte, det vil si selvdrevne og ikke bevisste, og derfor er det viktig å bli bevisst katastrofetankene slik at man får testet dem ut.

Svimmelhet

Sprøyte- og blodfobi er forbundet med svimmelhet og økt risiko for å besvime. Først får man den reaksjonen som alle opplever ved angst, nemlig at hjertet og puls slår fortere og blodtrykket øker (aktivering i det sympatiske nervesystemet). Angstens oppgave er å gjøre oss klare til å flykte eller kjempe for å overleve i farlige situasjoner. Derfor sørger hjertet for økt blodtilførsel til armer og bein ved å pumpe raskere. Det spesielle ved sprøyte- og blodfobi er at hjertefrekvensen og blodtrykket faller raskt etter at det har økt, og det er da man kan risikere å besvime. Dette kalles en paradoksal kroppslig reaksjon. Det er ubehagelig å besvime, og det er naturlig å være redd for at det skal skje igjen. Samtidig er frykten for at det skal skje igjen nettopp det som kan forsterke sprøytefobien. Å føle sterk avsky øker også svimmelheten, og det samme gjør hyperventilering, det vil si at man puster mer enn kroppen har behov for. Dersom du har lett for å føle deg svimmel og er redd for å besvime, er det lurt å lære seg følgende øvelse i selvstyrt blodtrykksøkning:

Lat som du er en kroppsbygger som viser fram musklene dine. Spenn de store muskelgruppene i bryst, overarmer og bein så mye du klarer i 15–20 sekunder, sitt normalt, men uten å slappe av i 30 sekunder, og gjenta deretter muskelspenningen. Samtidig kan du si til deg selv at nå har blodtrykket økt, og da er det lite sannsynlig å besvime. Det er lurt å trene på denne øvelsen daglig slik at du kan ta den fram når du kjenner de første tegnene på redusert blodtrykk.

Hvordan mestre angsten?

Sterk angst er svært ubehagelig og skremmende, men ikke farlig! Angst er egentlig et bevis på at kroppen din fungerer som den skal; kroppens nedarvede evne til å beskytte deg er intakt. Det er angstsenteret i den gamle pattedyrshjernen vår (amygdala) som styrer kroppens alarmsystem – en slags hjernens vaktsentral som er åpen 24 timer i døgnet, også når du sover.

En viktig oppgave angstsenteret har er lynraskt å gripe tak i sanseinformasjon som varsler om fare. Det er en innledende fryktreaksjon der kroppen reagerer med hjertebank før vi egentlig er oss bevist hva som skjer. Denne reaksjonen kan ofte ikke kontrolleres, det er som en refleks. Holdningen du møter angstreaksjonen med er imidlertid viktig. Unngår du å reagere med angst for angsten, men klarer å være i angsten, vil kroppsreaksjonene gradvis bli svakere.

Det kalles for habituering, en form for kroppslig tilvenning til angst over tid. Ved angsttrening utnyttes dette prinsippet til din fordel. Ved å bli værende i en fryktet situasjon oppnår du at angsten gradvis går ned av seg selv, slik figuren til høyre viser. Men her er det viktig at du ikke ernærer angsten ved nye katastrofetanker. Snakk heller rolig og oppmuntrende til deg selv under treningen, slik en god trener vil gjøre.

Angsttrening

Angsttrening eller eksponering gir deg mulighet til å teste ut katastrofetankene og undersøke gyldigheten av dem: Hva sier katastrofetankene vil skje og hva er det som faktisk skjer? Noen kan for eksempel ha tanker om at nålen vil knekke inne i armen eller at det kommer farlige luftbobler inn i åren. En sykepleier, lege eller person som jobber på laboratoriet vil kunne gi informasjon om hva som faktisk skjer og avkrefte slike katastrofetanker.

Et viktig prinsipp er at det er du som er sjefen og at du har full kontroll. Angst handler nettopp om en følelse av ikke å ha kontroll og av ikke å kunne forutsi hva som skjer. Derfor er det så viktig at du har regien, at ingenting uventet skjer og at du har et stoppsignal du kan bruke når du trenger det. Et nyttig redskap underveis er å gradere angsten, for eksempel på en skala fra 0–100 der 0 er ingen angst og 100 er full panikk. For en som er redd for sprøyter kan det å se en sprøyte innebære 50 på angstskalaen, og å ta på sprøyten kanskje 90. God treningsangst ligger mellom 50–75. Det sier seg selv at her trenger du motivasjon, mot og viljestyrke.

Første motto: Aksepter det som skjer i kroppen

Angst gjør at vi blir vare for enhver kroppslig endring fordi vi stadig retter oppmerksomheten innover mot kroppen. Angst er som en magnet mot oppmerksomheten. Merker vi noe i kroppen, og det gjør vi gjerne når vi først kjenner etter, tolker vi det fort som en mulig fare eller trussel og det utløser angsten. Din oppgave er å rette oppmerksomheten mot det som skjer i omgivelsene; rundt deg, heller enn inni deg. Registrerer og aksepterer det som skjer i kroppen, men ha fokuset ditt utover – mot omgivelsene og det som er rundt deg.

Kunnskap om hvordan angst påvirker kropp og tanker gjør det mulig å gradvis begynne å venne seg til angstens kroppslige symptomer. En måte å gjøre det på er ved å systematisk utsette seg selv for det som gir angst, det være seg sprøyter, kroppslige reaksjoner eller andre ytre eller indre utløsere for angst. En slik tilvenning kan skje gjennom det som kalles angsttrening eller eksponering; å gradvis utsette seg for det man er redd for.

Andre motto: Bli fortrolig med angsten

Angst er i grunnen bare et bevis på at instinktene dine fungerer. Angstsenteret (Amygdala) gjør jobben sin, nemlig varsler og beskytter deg mot fare. Det høres umulig ut å bli venn med noe så ubehagelig som angst, men ved å gjøre det motsatte av det angsten forteller deg, gir du amygdala en viktig beskjed, nemlig – dette er ikke farlig! Prøv å åpne deg for angsten heller enn "å stikke av". For å klare det, må du gi deg selv omsorg og trøst heller enn forakt og kritikk.

La oss si at angsten skriver seg fra en tidligere skremmende opplevelse, for eksempel en svært ubehagelig erfaring med å få sprøyte. Slike opplevelser vi har som barn er minner som er frosset i tid og lagret i hjernen. Når vi befinner oss i tilsvarende situasjoner kan minnene dukke opp som et ekko fra fortiden. Da trenger vi det samme som vi hadde behov for den gangen vi var små og redde, nemlig trøst og forståelse. Det er lett for oss å godta at små barn trenger omsorg når de er redde, men det er ofte vanskeligere å møte seg selv med den samme omsorgsfulle holdningen. Da kan det hjelpe å tenke på hva du som voksen, trygg omsorgsperson ville gjort for å trøste et redd barn. Jo du ville tatt det på fanget og gitt det omsorg. Tenk at når du er redd, trenger du det samme fra deg selv – å bli møtt med respekt, omsorg og forståelse.

Tredje motto: Tanker er bare tanker

En hendelse fører ikke automatisk til en følelse. I mellom ligger våre tolkninger og tanker. Det er ikke sprøyten eller kroppsendringene (hendelser) som i seg selv fører til angst (følelsen), men tankene i mellom (Dette er farlig!).


Katastrofetanker er utløsere for angsten, men dessverre er de kortvarige og vanskelig å huske – de glipper unna som glatte såpestykker. Dessuten virker de så troverdige fordi de jo føles riktig der og da. Utfordringen er å få tak i katastrofetankene for så å teste dem ut og justere dem. Da må du gå systematisk til verks. Prøv å flytte oppmerksomheten din til hva du faktisk sier til deg selv; hvilke tanker farer gjennom hodet, og hvilke bilder dukker opp på netthinnen din. Når du har fått tak i katastrofetankene, kan du stille deg selv spørsmål om: Finnes det en annen måte å forstå dette på, hva er det verste som kan skje, og hvordan ville en annen tenke om dette? Å endre tankene om angsten, er en effektiv måte å reduserer angsten

Råd til angsttrening

Planlegg treningsopplegget ved å gå igjennom hvordan ulike faktorer kan føre til økt angst, som avstanden til sprøyten, hvor nært andre sitter, hvor på sprøyten du tar og hvor på kroppen den injiseres. Lag så en foreløpig fremdriftsplan for treningen, der de første skrittene for eksempel er at du skal holde i sprøyten, og gradvis lære å håndtere den, for så å fjerne plasthetten. Du kan også trene på å la din medhjelper sitte innenfor en armlengdes avstand til sprøyten, dersom det er noe du frykter.

Eksponeringen utformes som eksperimenter der du får undersøkt gyldigheten av dine negative forestillinger. Før hver oppgave spør deg selv om hva du tror vil skje, og så testes dette ut. Ha som mål å gjennomføre hver oppgave til angsten er redusert til minimum det halve på din subjektive angstskala fra 0 til 100. Dette er en "veien blir til mens man går"-strategi, der erfaringene du gjør med én oppgave, for eksempel å legge fingeren på sprøyten, i den bakerste enden, danner utgangspunkt for ditt valg av neste oppgave, for eksempel å bevege fingeren lenger oppover mot lokket over nålen. Du vil merke at angsten stiger kraftig, før den stabiliserer seg på et toppunkt og går gradvis nedover.

Det er viktig at du under treningen ikke benytter sikringsstrategier, som å holde blikket på sprøyten hele tiden, spenne musklene og lene deg fremover. Benytt deg systematisk av prinsippet om "gjøre det motsatte": len deg tilbake, flytt blikket rundt omkring i rommer og slapp av i musklene. Slik kommuniserer du inn en beskjed til amygdala i alarmsentralen i den gamle pattedyrhjernen om at situasjonen ikke er farlig likevel. Ord når ikke helt inn til angstsenteret, men handling sier mer enn tusen ord – prinsippet er: Show me, don't tell me.

Ta den tiden du trenger, og tenk på at du har kontroll. Minn deg selv på å "åpne deg for angsten", det vil si ikke å tenke på andre ting eller late som om du er et annet sted. Når angsten kommer, er det viktig at du går med kroppsreaksjonene, uten å kjempe mot dem eller forsvare seg. Jo mer du kjemper imot, desto mer aktivert blir kroppen din. Dette blir en selvforsterkende, ond sirkel. Du oppfordres derfor til å prøve å flyte med og akseptere angsten, og samtidig rette oppmerksomheten mot det som skjer rundt deg. Mottoet er "aksept innover, fokus utover". I en artikkel i tidsskriftet Sykepleien1 beskriver vi et samarbeid med Wenche, som har hatt sterk sprøyteskrekk siden hun var liten. Du kan selv lage et tilsvarende treningsopplegg med en medhjelper, enten dette er en nær venn eller en helsearbeider.

Vi avslutter dette heftet med å gi deg noen gode råd fra Wenche, som i dag setter sprøytene selv uten særlig ubehag: 

  • Du er ikke noe dårligere menneske eller pysete fordi du er redd sprøyter.
  • Prøv å ikke undertrykk angsten, men aksepter at den er der.
  • Ikke unngå å ta medisin, men skaff deg heller behandling for angsten.
  • Fortell om problemet til noen du har tillit til – du trenger støtte og en heiagjeng.
  • Bruk planmessig og systematisk angsttrening og gå med små steg i starten.


*Av psykologene Torkil Berge og Elin Fjerstad

 Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken, Diakonhjemmet Sykehus


Smerter - hva er det og hva hjelper?

Tenk deg fotballspilleren som står foran mål og skal til å score. I taklingene får han et kraftig leggspark i det han skal til sette ballen i målet, men fortsetter spillet til tross for smertene. Hva kommer det av at han ikke lar seg stoppe av smertene? Jo, det har med opplevelsen av smerte å gjøre. Fotballspilleren registrerer ikke smertene fordi han ikke har oppmerksomheten sin på den. Han er for opptatt av å score mål til at han vier leggen særlig mye oppmerksomhet. Smerte gjør nemlig ikke vondt før vi er oppmerksom på den. I dette heftet kan du lese om smerte og om mestring av smerte.

Hva er smerte?

En internasjonalt anerkjent måte å definere smerte på er: Smerte er en ubehagelig sanselig og følelsesmessig opplevelse som forbindes med faktisk eller mulig vevsødeleggelse. I denne definisjonen ser en smerte som en individuell opplevelse som er uavhengig av underliggende sykdom eller skade. Smerte er det du kjenner som smerte.

Akutt smerte oppstår plutselig, og er et viktig signal fra kroppen om at noe er galt. Hvis du legger hånden på en kokeplate, er den akutte smerten et signal på fare; noe må gjøres (ta bort hånden). Det finnes mennesker som er født uten evne til å kjenne smerte, og det er en dødelig tilstand. Den akutte smerten vitner om at alarmsystemet ditt fungerer og har altså en livsviktig funksjon i motsetning til kroniske smerter. Kroniske smerter er smerter som har vart over tre måneder. Kroniske smerter har ingen funksjon, og er altså ikke godt for noe. Mens akutte smerter går over når skaden er leget, kan kroniske smerter vare lenge etter tilhelingen.

Typer av smerte

Smerte kan oppstå som følge av sykdom, skade eller behandling. Det finnes ulike typer smerte avhengig av hva som er den bakenforliggende årsaken. Ofte kan man ha flere typer smerte samtidig.

Nociseptiv smerte oppstår når smertereseptorene aktiveres på grunn av skade eller irritasjon i vevet, for eksempel når du brenner, slår, stikker deg eller på andre måter skader deg. Denne smerten kan lokaliseres til skadestedet, og lar seg påvirke av smertestillende medikamenter. Revmatiske sykdommer er ofte ledsaget av nociseptive smerter.

Nevropatisk smerte skyldes skade eller feilfungering i nerver eller hjerne. Selv når smerten er forårsaket av skade på en nerve, oppleves den ofte på et annet sted enn der nerven befinner seg, slik som ved isjias. Smertestillende medikamenter har ikke like god effekt på slike smerter, men kan brukes, eventuelt sammen med medikamenter som reduserer nervens evne til å lede smerteimpulser. Nevropatiske smerter forekommer ofte ved sykdommer som multippel sklerose, kreft og diabetes, og de kan oppstå som følger av skader eller kirurgi. Et eksempel på det siste er såkalte fantomsmerter i et amputert bein. Beinet er vekk, men hjernen sier likevel at det smerter.

Idiopatisk smerte er smerter som verken kan påvises i vev eller i nervesystem, og som man ikke kjenner den bakenforliggende årsaken til. Det betyr ikke at smerten er psykisk, men at man hittil ikke har funnet et kroppslig (organisk) grunnlag for den.

Smertemekanismer

Tidligere tenkte man at smerte enten er fysisk og sitter i kroppen, eller er psykisk og befinner seg et sted i sjelen; enten er smerten ekte, eller så er den innbilt. Forskning har vist at en slik måte å forstå smerte på er feil. Moderne smerteforståelse er basert på studier som viser at psykologiske signaler (tanker, følelser, forventning, oppmerksomhet) virker inn på overføring av smerteimpulser på ryggmargsnivå. Det betyr at vår opplevelse av smerte påvirkes av mange forhold, ikke bare av sykdommen eller skaden i kroppen. For å forstå hvordan vi opplever smerte, trenger vi kunnskap om både smertefysiologi og smertepsykologi. For det første: Hva skjer i kroppen?

Smertefysiologi

Når vi brenner oss på et stearinlys, oppstår det irritasjon i vevet. Det dannes elektriske impulser som via en rekke nervetråder ledes inn til ryggmargen. Nervecellene som leder smertesignalene, kalles nociseptorer. Fra ryggmargen ledes smertesignalene videre til hjernen. Det finnes to typer som sender smertesignaler til hjernen. Samtidig finnes det en annen type fibre, som ikke formidler smertesignaler, men som utgjør en del av berøringssansen. Disse kan hemme effekten av fibrene som sender smertesignaler, eller med andre ord, bidra til å stenge porten slik at det sendes færre smertesignaler til hjernen. Det er det som skjer når vi "blåser på såret"; berøringen bidrar til å stenge porten.

Portteorien

Tenk deg at du har en port i ryggmargen. Når du brenner deg på et stearinlys, sendes nervesignaler til ryggmargen som bidrar til å åpne porten. Da får hjernen beskjed om smertesignalene og tolker dette som smerte: "Au, dette var vondt!" tenker hjernen, og du trekker hånden bort fra flammen. Portteorien forklarer hvordan følelser, tanker, oppmerksomhet og forventning virker inn på smerteopplevelsen, og kan både fremme og hemme smerteimpulser.

Graden av smerte sier altså ikke noe om hvor alvorlig skaden eller sykdommen er, men kun om hvor åpen smerteporten er – hvordan hjernen tolker signalene som kommer fra ryggmargen. Tanker og følelser kan sette smerteporten på vidt gap, eller motsatt hemme smerteimpulser. Er du en av dem som har hatt smerter over lang tid, kan nervesystemet ditt ha utviklet det som kalles sentral sensitivisering. Hjernen din og nervesystemet ditt er blitt mer følsomt for smerte.

Vondt gjør vondt verre – sentral sensitivisering

Nervesystemet vårt "husker" smerteerfaringer. Hjernen kan oppfatte smertesignaler som sterkere enn de egentlig er fordi nervesystemet blir mer følsomt for "ny smerte" når det har mange minner om "gammel smerte". Det betyr ikke at du er pysete eller ikke tåler smerte, men at nervesystemet ditt har fått en lavere terskel for hva som tolkes som sterke smerter. Det er altså ikke slik at vondt skal vondt fordrive, men snarere tvert imot.

Smerteopplevelse

Smerteopplevelsen starter i kroppen (skaden i vevet i leggen/nociseptiv smerte), men for å kjenne smerte, må vi være oppmerksomme på den. La oss si at fotballspilleren vi nevnte 4 innledningsvis bommer. Gjett om han blir oppmerksom på leggen sin! Da kjenner han hvor inderlig vondt det gjør, og skuffelsen og irritasjonen forsterker smerten ytterligere. Forskning har nemlig vist at negative følelser åpner smerteporten, mens positive følelser er en buffer mot smerte. Hvor mye smerte tror du fotballspilleren i eksemplet over opplever hvis ballen smeller inn i målet – og det på overtid i selveste cupfinalen?

I tillegg påvirkes smerteopplevelsen også av vår smerteatferd og hvordan omgivelsene reagerer. Smerteatferd er hvordan vi uttrykker smerte – sier au, stønner eller biter tennene sammen uten å røpe hvor vondt det gjør. Det er ingen sammenheng mellom nocisepsjon og smerteatferd. Med det menes at hun som skriker høyt og stønner, ikke nødvendigvis har mer nociceptiv skade enn hun som er helt stille. Vi kan altså ikke se på andre hvor vondt de har. Det vi ser, er forskjellig smerteatferd. Smerteatferd påvirker omgivelsene; kanskje blir vi møtt med trøst, forståelse, bekymring eller ingen reaksjon. I en studie der forsøkspersonene ble bedt om å holde hånden i en bøtte med isvann, viste det seg at de som hadde svært bekymringsfulle pårørende, holdt ut mindre smerte enn de som ikke hadde bekymrede pårørende. En forklaring har vært at det er lettere å bite tennene sammen og holde ut når omgivelsene ikke uttrykker bekymring, empati og trøst.

For å forstå hvordan smerte oppleves, trenger vi altså ikke bare kunnskap om hva som skjer i kroppen, men vi trenger også å vite noe om hvordan du som person forstår, tenker og føler om smerten, og hvordan du påvirkes av dine omgivelser.

Årsaker og opprettholdende faktorer

Det er viktig å skille mellom hva som er årsak til smerter og hva som bidrar til å opprettholde smerter. Smerter kan være forårsaket av sykdom eller skade, men nedsatt fysisk funksjon, belastninger i livet, oppmerksomhet, tanker og følelser kan bidra til å opprettholde og kanskje forsterke smerter. Å forstå årsaken til smertene gjør det lettere å mestre dem, mens det å ikke vite hvorfor vi har vondt, gjør oss engstelige og bekymret – da får vi negative følelser og tanker som forsterker smerteopplevelsen. Noen ganger er den bakenforliggende årsaken til smertene vanskelig å finne, og det gir spesielle utfordringer.

"Psykisk kan du selv være"

Når det ikke er noe er galt med kroppen og ingen objektive funn forklarer smertene, får vi lett katastrofetanker. Kan det være noe alvorlig som legen ikke finner? Eller: Tenk om legen 5 tenker at det bare er psykisk! Den siste er dessverre en katastrofetanke med rot i virkeligheten. Til tross for manglende dokumentasjon er det en kjensgjerning at helsevesenet ofte deler årsakssammenhenger inn i enten fysiske eller psykiske. Finner man ingen holdepunkter for fysisk sykdom, har man lett for å tenke på psykisk sykdom. Det gjør at den som opplever at noe er galt med kroppen, kan komme til å sette alle krefter inn på å overbevise om at psykisk er det i hvert fall ikke! Det er høyst forståelig, men likefullt en blindgate der en risikerer både å sløse med krefter, og at det blir enda vanskeligere å mestre smertene. Som vi har sett er smerter alltid både fysisk og psykisk i den forstand at både kroppen din og resten av deg er involvert.

Dersom det ikke finnes noen god forklaring på smertene dine, kan det være lurt å spørre helsepersonell hva du skal tenke rundt dem. Spør legen din: Hvordan skal jeg tenke når jeg får så vondt, eller når smertene ikke gir seg? Er dette farlige smerter? Bør jeg derfor oppsøke lege, eller er dette ufarlige smerter, som ikke er tegn på at noe er galt?

Hva kan bidra til å opprettholde smerter?

La oss si at du har vært ute på en løpetur og fått vondt etterpå. Da er det lett å tenke at årsaken til smertene er at du har trent for hardt. Kanskje tenker du at det umulig kan være bra for deg å trene. Selv om legen har anbefalt trening, velger du å slutte fordi det øker smertene dine. Det er studier som viser at vi alle har en tendens til å lytte mer til det vi sier til oss selv enn til det legen sier. Slik kan dine egne tanker om årsaken til smerte bidra til å opprettholde smerte – å velge bort trening er ikke så lurt hvis du kommer inn i en ond sirkel med passivitet og anspente, ubrukte muskler.

Katastrofetenkning

Katastrofetenkning er å ha en tendens til å tenke katastrofalt – "i verste fall"- tenkning. Katastrofetanker gjør oss redde, og redsel åpner smerteporten. For en avansert katastrofetenker kan symptomet smerte bety en snarlig død, mens det for en annen kun betyr at man har trent litt for hardt. Den meningen vi tillegger smerten, har altså stor betydning for hvordan smerten oppleves. Det er studier som viser at vel så viktig for utfallet (prognosen) av en skade som selve skaden, er hvordan vi tenker rundt smertene. Tankene våre påvirker måten vi prøver å håndtere smerte på. 6 Her er noen eksempler på tanker som kan bidra til å forsterke smerter, særlig hvis de tar form av kvernetanker som kommer igjen og igjen:

  • Jeg er hele tiden bekymret for at smertene ikke vil gi seg.
  • Det er forferdelig og jeg tror at det aldri vil bli bedre.
  • Jeg føler at jeg ikke holder det ut lenger.
  • Jeg blir redd for at smertene skal bli verre.
  • Jeg tenker stadig på hvor inderlig jeg vil at smertene skal gi seg.
  • Det er ingenting jeg kan gjøre for å redusere smertenes intensitet.

Bevegelsesfrykt

Frykt for å bevege seg er en vanlig reaksjon ved smerter. For noen utvikler dette seg til en form for bevegelsesfobi, preget av frykt for smerte og skade, og en følelse av å være sårbar. Som ved fobier skaper unngåelse en ond sirkel. Ved å unngå mister du muligheten for å se hva som virkelig skjer og få avkreftet katastrofetankene. Du går glipp av en anledning til å oppleve mestring, der du gjennomfører det du ønsker uavhengig av smerten. Ved å tolke smerten som en trussel, får du økt oppmerksomhet på smerten, og smerteporten åpner seg enda mer. Musklene blir svekket ved ikke å bli brukt, de mister utholdenhet og kraft. Også det forsterker smertene. Dessuten er risikoen stor for at du belaster andre deler av kroppen unødig, ved for eksempel å bruke begge armene som støtte når du reier deg eller ved å legge mer tyngde på det ene beinet, slik at det oppstår smerter også der.

Mestringsstil

Mestringsstil er det som kjennetegner din måte å mestre på. Personer som i liten grad er redd for smerte, har en tendens til å ignorere smerte, stå på, bite tennene sammen og trosse smerte. Personer som derimot frykter smerte, har en mestringsstil preget av at de kjenner mer etter, skanner kroppen og lar smertene bestemme aktiviteten. Begge deler bidrar til å opprettholde smerte dersom du er for ekstrem i den ene eller andre retningen.

Belastninger i livet

Belastninger og påkjenninger, som økonomiske vansker, konflikter og bekymring, gir økt risiko for at smerte blir et vedvarende problem. Dersom du har mange belastninger i livet, har du kan hende mindre å gå på og er mindre rustet til å mestre smerter. Smerter utsetter kroppen 7 for en type belastning som i seg selv kan være med på å forsterke smertene. Vi kan med andre ord si at smertene på sett og vis opprettholder seg selv.

Bakgrunn

De verdier og holdninger vi som barn fikk formidlet, har betydning for hvordan vi forholder oss til utfordringer senere i livet. Smertekulturen vi har vokst opp med, preger vår mestringsstil; hvorvidt vi har lært at smerte er farlig og bør unngås for enhver pris, eller at smerte skal ignoreres og ikke bestemme hvor aktive vi er. Studier viser at noen som sliter med smerter, har opplevd fysisk mishandling eller seksuelle overgrep som barn. Slike erfaringer kan bidra til en følelse av hjelpeløshet senere i livet: "Det nytter ikke hva jeg gjør, jeg blir uansett slått." Man får da en offerrolle som kan være med på å opprettholde smerter.

Tilleggslidelser

Sykdom og smerter er en risiko for å utvikle psykiske lidelser som angst og depresjon. Motsatt kan psykiske lidelser bidra til å opprettholde smerter. En som har angst, har lett for å bekymre seg og tolke hendelser som farer og trusler. En som er deprimert, har en måte å tenke på som er preget av grubling og negative tanker om seg selv, fremtiden og andre. Dette er tankemønstre som bidrar til å åpne smerteporten og forsterke smerteopplevelsen.

Mestring av smerter

En kognitiv tilnærming til smerte retter seg mot opprettholdende faktorer som de vi her har beskrevet. Metoden fjerner ikke smerten din, men gir deg et verktøy å møte den med.

Hva er målet ditt?

Smertemestring tar utgangspunkt i hva målet er – hva skal innsatsen din resultere i? Å bli kvitt smertene, tenker du kanskje. Det er et ønske som er lett å forstå, men det egner seg dårlig som et mål å navigere mot. For det første fordi det dessverre er et urealistisk mål for mange – smerte er ikke alltid mulig å bli kvitt. For det andre fordi et slikt mål innebærer at du må ha oppmerksomheten på smertene, noe som i seg selv kan forsterke dem. 

God smertemestring innebærer å begynne i den andre enden – ikke å bli kvitt smertene, men heller å fylle dagen med meningsfylt innhold selv om du har vondt, altså flytte oppmerksomheten bort fra smertene. Det er livet ditt og dagens små og store gjøremål som fortjener din oppmerksomhet, ikke smertene. Et uoppnåelig mål, sier du kanskje, men sjansen for å nå dette målet er likevel større enn målet om å bli kvitt smertene. Om dagen har et innhold og en struktur, kanskje til og med er fylt av noe som engasjerer deg, hjelper det deg til å holde oppmerksomheten på livet heller enn på smertene. Kanskje bringer det også positive følelser med seg – bufferne som gir styrke, mot og håp. På sikt vil det bidra til gode sirkler der du, og ikke smertene, har kontrollen over livet.

Kartlegging av smerter

Du kan starte med å kartlegge din egen smerteprofil. Hvordan fremtrer smertene i løpet av dagen? Hva påvirker dem? Hvordan reagerer du på smertene og hva tenker du om dem? Alle har sin personlige smerteprofil, og kunnskap om denne kan gi utgangspunkt for kloke tiltak. Du kan observere hvor i kroppen smertene hyppigst fremtrer, hvor sterke de er og hvor lenge de varer. Hvor starter smertene og hvordan beveger de seg? Legg merke til hvordan du reagerer på smertene, er det med frustrasjon, sinne eller fortvilelse? Kartlegg hvor mye smertene hemmer deg i hverdagen og hindrer deg i å gjøre det du ønsker å gjøre. På hvilken måte påvirker smerten din evne til å fungere i dagliglivet? Hvordan har smertene påvirket ditt forhold til familie, venner og arbeidskolleger?

Det er nyttig å kartlegge hvordan tanker og følelser påvirker smerter. Ved å registrere tanker og følelser forut for, under og etter en smerteepisode blir disse forbindelsene synlige. Nedtegnelser i en smertedagbok gir oversikt over når smertene er særlig ille, i hvilke situasjoner, hvilke tanker du har forut for, under og etter, og hva du prøver å gjøre for å håndtere situasjonen. Som vi har nevnt kan det å gi smertene mye oppmerksomhet føre til at de øker. Men mange forteller at å kartlegge smertene og hva som påvirker dem på en så systematisk måte som vi foreslår her, er forbundet med mindre opplevelse av smerte. Informasjonen du samler inn er nyttig både i selvhjelp og i samarbeidet med en behandler.

ABC-modellen – et verktøy for å påvirke smertetanker

ABC-modellen inneholder følgende punkter:

  1. Hva er situasjonen?
  2. Hvilke tanker eller bilder farer gjennom hodet?
  3. Hvilke følelser dukker opp, hvordan reagerer kroppen, og hva gjør du?
  4. Finnes det en annen måte å forstå situasjonen på?

Med ABC-modellen kan du kartlegge smertetankene, og finne alternative og mer konstruktive tanker å lene deg til når du har vondt.


A: Situasjon
B: Tanker
C: Konsekvenser (kroppsreaksjoner, følelser og handlinger)
D: Alternative tanker
Våkner opp og har like vondt som da du la deg.
Skal disse smertene aldri gi seg? Jek kommer ikke til å komme meg tilbake i jobb!
Lei, fortvilet og motløs.

Hvis du våkner opp om morgenen og har like vondt som da du la deg (situasjonen), er det ikke rart at du blir lei, oppgitt og fortvilet (følelser). Men katastrofetanker (tanker) om at du aldri kommer deg tilbake i jobb med de økonomiske konsekvensene det får, hjelper ikke på smertene dine. Heller ikke grubletanker om at smertene aldri kommer til å gi seg. Det er slett ikke rart at du tenker slik, problemet er at dystre fremtidstanker åpner smerteporten og forsterker smerteopplevelse. Så hva kan være alternative tanker som er bedre, tross alt? Alternative tanker er mentale hjelpemidler og støttetanker som du trenger når du har vondt. Hva med: Jeg trenger ikke tenke på fremtiden min nå når jeg har så vondt, det er bedre for meg å gjøre noe som kan avlede meg fra smertene?

Poenget er å prøve å være din egen støttespiller. For du trenger en klartenkt og fornuftig indre støttespiller som kan foreslå alternativer til destruktive tanker som forsterker smerteopplevelsen. Ikke minst trenger du en vennlig støttespiller; en som gir medfølelse og forståelse. Er tankene dine i den aktuelle situasjonen konstruktive eller destruktive, vennlige eller avisende? Hjelper de deg til å takle smertene eller motsatt? Finnes det alternative tanker, mer støttende og vennlige tanker som det er bedre å lene seg til nå når du har vondt? Det handler altså ikke om å tvinge deg til å tenke positivt når du har som vondest, men være klar over at smerter ikke bare påvirker kroppen din, men også tankene og følelsene dine.

Her er noen metoder du kan benytte mot smertefulle tanker:

  • Realitetstesting: Hva er fakta? Hva er bevisene for at denne tanken stemmer?
  • Se etter alternativer: Hvilke andre utfall er tenkelige og kanskje mer sannsynlige? Som et alternativ til verstefallstenkning: Hva er det best tenkelige positive utfallet?
  • Nyansering: Hvor stor er risikoen for at det skal skje, på en skala fra 0 til 100 prosent? Hvor stor er sannsynligheten for andre og mer positive utfall, på en skala fra 0 til 100 prosent?
  • Vurdere argumenter for og imot: Hva skulle konkret tilsi at den negative tanken medfører riktighet, og hva er argumenter mot dette? Hva ville et mer balansert syn være, som tar flere sider med i betraktning?
  • Problemløsning: Hva konkret kan jeg gjøre for å hjelpe meg selv i denne situasjonen og hvilke støttespillere har jeg?

Betydningen av akseptering

Et viktig prinsipp i å leve med smerter er å aksepterer de følelsene og tankene som smertene bringer med seg. Bruk ikke krefter på å kjempe imot dem, og forsøk heller å akseptere det som kommer. Tanken er fri og lar seg ikke stanse. Det du kan påvirke, er hvor mye oppmerksomhet du gir de smertefulle tankene, hvor mye du velger å tro på dem og hvilken innflytelse de får over deg. Jo mer du prøver å kontrollere smertene, desto større plass får de. Da er det ikke så mye smertene, men din reaksjonen på dem som er problemet. Som om ikke smerten i seg selv ikke skulle være nok …

La oss forklare dette nærmere. Vi kan skille mellom "ren" og "forurenset" smerte. Den rene smerten er den fysiske smerten som oppstår som signaler fra kroppen om at det er noe i veien; det gjør vondt. Den forurensete smerten er dine følelsesmessige reaksjoner på smerten, hva du forteller deg selv om smerten, dine tanker om årsakene til den og hva du er bekymret for og fortvilet over. Og det er handlingene dine, hva du gjør for å unngå eller dempe smerten. Den forurensete smerten resulterer i det vi kaller "smertekjeder", kjennetegnet av kjeder av negative og opprivende tanker og følelser, handlinger og unngåelsesmønstre. Disse smertekjedene dominerer lett hverdagen og kan skyve alt annet i bakgrunnen. Faren da er at de skygger for andre verdifulle aspekter ved livet. Men hva vil du at livet ditt skal handle om? Hva er viktige verdier for deg?

Forurenset smerte oppstår når vi prøver å få kontroll over smerter selv når de ikke lar seg kontrollere. Vi anbefaler deg derfor å akseptere tilstedeværelsen av den rene smerten, og 11 heller prioriterer å redusere den forurensete smerten, for her har du påvirkningsmuligheter. Da kan du få frigjort oppmerksomhet og energi slik at du kan ta tak i det som engasjerer deg og som er viktig i livet ditt.

Mestring av depressiv tenkning

Tenk deg at du er på arbeid og møter en kollega som ikke hilser på deg. Du blir lei deg, og du grubler på om han har noe imot deg. Senere nevner du kanskje hendelsen for ham, og det viser seg at han rett og slett ikke har lagt merke til deg. Vanligvis vil du føle deg lettet og glemme hele episoden. Hvis du derimot er deprimert, kan du tro at han virkelig ikke har villet hilse på deg. Kanskje du ikke engang spør ham om hendelsen, og får dermed aldri vite at du har tatt feil. Du opplever dette som en trist hendelse. Du reflekterer ikke over at det også kan være andre og mer positive måter å tolke denne flertydige situasjonen på.

Alvorlig deprimerte mennesker foretar slike negative tolkninger om og om igjen. De kan tidvis ha rett i sine dystre antakelser. Men tendensen er klar: Er depresjonen sterk, tar man det negative for gitt uten å gjøre noen nærmere undersøkelse. Dermed får man ikke anledning til å avklare eventuelle misforståelser.

Deprimerte mennesker kan bebreide seg selv på det kraftigste for noe andre opplever som ubetydelig. Noen går så langt som å betegne seg selv som tapere og verdiløse – selvkritikken kan være nådeløs. Livet oppleves som uten mening og fremtiden som uten håp.

Selvkritikk virker demotiverende

Det er en myte at selvkritikk virker motiverende. Tvert om skjer ofte det motsatte. Den som til stadighet finner feil ved seg selv, blir demoralisert. Konstant selvkritikk får en til å føle seg mindre verd, uten at en presterer bedre av den grunn. Det er viktig å snakke til seg selv på en måte som er til hjelp og ikke til skade. Å gi konstruktive og oppmuntrende kommentarer fungerer langt bedre.

Påkjenninger og tap vil som regel ha stor betydning for om mennesker blir deprimerte. Deprimerte personer sliter vanligvis med høyst reelle problemer. Men tenkningen kjennetegnes av en strøm av ubehagelige tanker som bidrar til handlingslammelse og ubesluttsomhet. Personen blir passiv og trekker seg tilbake fra samvær med andre. Aktiviteter som tidligere var tilfredsstillende, oppleves nå som tunge byrder. Man kan gi opp på forhånd fordi man tenker at man uansett ikke vil lykkes. Samtidig bebreider mange deprimerte seg for sin passivitet og sammenlikner seg negativt med den de var tidligere: «Hvorfor orker jeg ingenting lenger?» Svarene vil ofte være i form av ny og enda sterkere selvkritikk.

En kognitiv tilnærming

For de fleste av oss er det innlysende at måten vi tenker om en hendelse på, påvirker hvordan vi føler og reagerer på hendelsen. Ofte er det ikke en situasjon i seg selv som er problemet, men hva vi tenker om den. Et eksempel er når vi har levert en dårlig presentasjon på et møte på jobben. Mer enn selve hendelsen kan det være sterkt selvkritiske tanker vi kan få i ettertid som skaper problemer, for eksempel tanker som gir opphav til følelser av å ha mislyktes eller av å være avslørt. Gjennom å oppdage, utfordre og endre tankemønstre kan vi påvirke følelsene våre og kanskje også se muligheter og nye handlingsalternativer i situasjonen vi finner vanskelig.

Vi snakker ikke her om at man skal «tenke positivt», for urealistisk positiv tenkning kan tvert om svekke muligheten til å mestre problemer. Målet er heller å stille spørsmål ved tankene: Er det alternative måter å forstå situasjonen på? Hvordan ville en annen tenke om det som skjer nå? Har jeg urimelige forventninger til meg selv? Slike spørsmål er viktige fordi de åpner opp for en mer konstruktiv håndtering av problemene man står overfor i hverdagen.

Den deprimerte kan ha nådeløse tanker om seg selv og sine muligheter. Da er det ofte avgjørende å få skiftet tenkningen fra å være absolutt til å bli spørrende, for slik å få åpnet opp for flere muligheter. Et viktig spørsmål er om det finnes en vennligere og mer hjelpsom måte å tenke om seg selv på. Lærer man å behandle seg selv mer omsorgsfullt, kan man i større grad bli sin egen medhjelper, og det blir også lettere å be om støtte. Dette kan åpne opp for at andre personer, enten det er i familie eller blant venner og arbeidskolleger, kan stimulere til styrket selvfølelse, opplevelse av tilhørighet og handlekraft.

Negative automatiske tanker

En mann som gikk i terapi for sin depresjon ble spurt om hvor ofte han trodde at han hadde negative tanker. – Bare av og til, kanskje to til tre ganger om dagen, svarte mannen. Terapeuten stusset over dette, fordi mannen slet med en alvorlig depresjon. Klienten ble bedt om å bære med seg en notisblokk og skrive ned hvilke tanker som kom i de vanskelige situasjonene. Mannen reagerte umiddelbart med å si: – Jeg makter ikke å gjøre det, det blir for anstrengende, og jeg vil ikke få det til, og ga dermed terapeuten anledning til å svare: Der har du jo tre negative tanker allerede.

Eksemplet viser at det ofte er vanskelig å registrere og holde fast på tankeaktivitet. Dette gjelder oss alle, uansett om vi er deprimert eller ikke. For det første er vi i utgangspunktet ofte ikke bevisst på hva vi tenker til enhver tid. Vi ser vanligvis ikke på tankene, men fra dem og gjennom dem. En fisk har vannet som sitt naturlige miljø. Den «vet ikke» at den er under vann; den bare svømmer. Mennesker «svømmer» i sine tanker, vi er så involvert i dem at vi knapt merker at de er der. Derfor er det viktig å trene seg til å se på tankene og ikke bare fra dem eller gjennom dem. Tanker er ikke fakta, de er bare tanker. De kan være gyldige eller ugyldige, konstruktive eller nedbrytende, alt etter som. De behøver ikke tas bokstavelig.

ABC-modellen

For å endre negative tankemønstre er det ofte nødvendig med systematisk arbeid. Denne jobben kan ta utgangspunkt i en modell som inneholder følgende punkter:

  1. Hendelsen
  2. Tanker omkring hendelsen
  3. Følelser knyttet til hendelsen

Hvis du står i en kø og personen foran deg tråkker deg smertefullt på tærne, er det ikke rart at du blir irritert. Dersom det imidlertid viser seg at personen har en hvit spaserstokk i hånden, som tegn på at vedkommende er blind, er det trolig at du ikke bare vil tenke annerledes om det som har skjedd. Du vil sikkert også oppleve at følelsene dine brått vil endre seg – kanskje blir du beskjemmet over at du ble sint i utgangspunktet. Uansett om det fortsatt gjør vondt i foten, har din tolkning av situasjonen endret seg radikalt, og dermed også dine følelser.

Snu negative tankemønstre

Depresjonen kan motarbeides ved at du identifiserer hvilke tanker som bidrar til å gjøre deg deprimert, og i hvilke situasjoner de oppstår, for så å utfordre dem. For at dette skal være mulig, må du lære å bli mer bevisst på negative tanker og forestillingsbilder, og hvordan de påvirker deg. Her er et enkelt eksempel:

Du innser plutselig at du vil komme for sent til et møte. Du blir svært oppskaket, hjertet begynner å banke, og du får en synkende følelse i kroppen. Du har dårlig tid, men mens du sitter i bilen og kjører, forsøker du å gripe fatt i hvorfor du blir så ille berørt. Du spør deg selv: Hvilke tanker gikk gjennom hodet mitt akkurat da jeg ble så fortvilet og pinlig berørt? Du husker at du tenkte at det var typisk deg å komme for sent, at dette viser hvor udugelig du er, og at du så for deg de sinte ansiktene til personene du skal treffe. Det slår deg at du er urimelig streng mot deg selv. Du vet jo at du pleier å være rimelig presis, og det vet de du skal møte også. Altså ingen grunn til fortvilelse, selv om dette er en kjedelig episode. Den korte diskusjonen du har med deg selv bidrar til at du får litt rom til å samle deg igjen. Du er i hvert fall noe roligere når du kommer frem til møtet.

Depressive tanker handler om tanker og bilder som får deg til å føle deg mørk til sinns; motløs, tappet for energi, skyldbetynget, pinlig berørt, urolig, såret, lei deg eller irritert – ofte en blanding av flere slike vonde følelser samtidig. Når du kjenner slike følelser, så legg merke til hvilke tanker som farer gjennom hodet ditt. Legg spesielt merke til tanker som er knyttet til at følelsene endrer seg til det verre, for eksempel at du føler deg enda mer kraftløs og nedstemt eller oppskaket og urolig. Etter hvert kan du oppdage at de samme negative tankene dukker opp igjen og igjen, og at de påvirker hvordan du føler deg, på helt bestemte måter.

Å skrive ned tankene

Den beste måten å få satt slike tanker i fokus på, er å skrive dem ned når de dukker opp, og da helst så presist som mulig, gjerne ord for ord. Dersom disse negative tankene har form av indre forestillingsbilder, kan du beskrive dem mest mulig detaljert slik du ser situasjonen med ditt indre øye. Å formulere negative tanker skriftlig er en fremgangsmåte som er til hjelp for mange. Noen synes at det er tungt å gjøre dette på egen hånd, men makter å gjennomføre det likevel hvis de får bistand av andre. Det kan være av en terapeut, men også av en venn eller partner. Velger en å la være å skrive ned tankene, kan en uansett benytte seg av prinsippene i fremgangsmåten. Det viktigste er at en finner en måte å gå frem på som en selv tror kan fungere i arbeidet med depresjonen.

Hvorfor er det nyttig å skrive ned tankene? Ved å skrive dem ned vil du bli oppmerksom på dem og få økt distanse til dem. De står der på papiret, svart på hvitt, og det blir lettere å vurdere dem mer nøytralt. De er ikke lenger «inne i hodet», og mister noe av sin umiddelbare troverdighet. Det vil i sin tur gi deg bedre mulighet til å vurdere tankene kritisk og til å besvare dem så snart de dukker opp i ulike situasjoner. Det er dessuten ofte lettere å se gjennom slike notater senere, når du kanskje ikke er så deprimert og dermed kan vurdere dem i et noe annet lys. Nedtegnelsene dine vil bli et verdifullt bidrag til arbeidet med depresjonen. Du får et bedre innblikk i hvilke spesielle tanker som påvirker din depresjon, og det kan danne utgangspunkt for konstruktive ideer om hva du kan gjøre.

Det å skrive ned tanker er først og fremst en hjelp i begynnelsen, slik støttehjul er til hjelp når et barn skal lære å sykle. Etter en del trening blir kontrollen over negative tanker en vane. Du trener opp hjernen til å legge merke til og gjenkjenne tankene noen tidels sekunder etter at de opptrer. Dermed skaffer du deg selv rom til å forholde deg til tankene på en konstruktiv måte, enten det er ved å teste dem ut, finne alternativer eller rett og slett bare ignorere dem og rette oppmerksomheten mot mulighetene i situasjonen.

Det er best at du registrerer tanker og bilder så snart som mulig etter at de har dukket opp i bevisstheten, men det vil ofte være vanskelig å gjennomføre dette i praksis. Du kan da «skrive tankene bak øret», og i stedet bruke et tidspunkt senere på dagen til å notere ned viktige tanker på registreringsarket eller i notisboken din. Hvis du da ikke husker hvilke tanker som var sentrale i situasjonen, kan du tenke tilbake og reflektere over hva hendelsen innebar for deg. Du kan spørre deg selv hvilken betydning det som skjedde, kan ha hatt for ditt syn på deg selv, din livssituasjon og ditt forhold til andre mennesker. Sjekk særlig om du kan ha hatt tanker eller forestillingsbilder som på en eller annen måte er knyttet til en følelse av verdiløshet, meningsløshet eller håpløshet. Dette er ofte sentrale følelser i en depresjon.

Mange vil oppleve en skriftlig registrering av situasjoner, tanker og følelser som både uvant, kunstig og vanskelig. Et hjelpemiddel er å benytte et ark som deles vertikalt inn i fire kolonner, med en venstrekolonne Hendelse, en andre kolonne Tanker og en tredje kolonne Følelser. Den fjerde kolonnen, helt til høyre, er Alternative tanker. Her kan en sette opp stikkord om andre mulige måter å forklare det som skjedde på. Under finner du en illustrasjon av et slikt oppsett. La oss gi en beskrivelse i fire trinn av hvordan du kan gå frem.

Første trinn: Beskriv en situasjon der du følte deg deprimert

Se for deg en situasjon der du ble oppskaket eller nedstemt, helst en situasjon som er rimelig friskt i minnet. Det trenger ikke være en veldig alvorlig situasjon. For denne øvelsens skyld er kanskje det letteste å velge en situasjon som ikke er for opprørende å tenke på. Vær så konkret i beskrivelsen som du kan. I venstre kolonne, Hendelse, kan du kort skrive ned hva som skjedde, hvor du var, hva du gjorde og hvem du var sammen med. Du kan for eksempel skrive noe sånt som «tirsdag 12. september, alene hjemme, fikk telefon fra May Britt, opprørt etterpå».

Av og til er det vanskelig å finne frem til hvilken hendelse som er knyttet til endring i sinnsstemning. Ofte merker vi bare at vi er blitt tyngre til sinns, uten at vi ser en åpenbar forbindelse med noe spesielt som har hendt. Vi sitter for eksempel og leser avisen, og plutselig er vi helt ute av humør. I slike situasjoner hender det likevel at vi finner frem til en forklaring. Hvis vi reflekterer rundt hva som skjedde, kommer vi kanskje på at det var noe nedslående vi kom til å tenke på, eller at vi med vårt indre øye så for oss noe leit som har skjedd eller kan komme til å skje.

Andre trinn: Beskriv hva du følte

Tenk så gjennom hva du følte i denne situasjonen. Hvilke konkrete følelser utgjorde den deprimerte sinnsstemningen du kom i? I tredje kolonne, Følelser, kan du skrive noen stikkord om hva du følte.

En deprimert sinnsstemning består ofte av en blanding av følelser: sint og trist på samme tid, men også urolig og engstelig. I tillegg kan en føle seg pinlig berørt, ydmyket, skyldbetynget, avvist, frustrert, oppgitt, såret eller ensom. Det er ofte vanskelig å gi en mer detaljert beskrivelse av følelser enn å fastslå om de er ubehagelige eller ikke. Én fremgangsmåte er å tenke på hvordan du reagerte kroppslig, om du var anspent i bestemte deler av kroppen og andre kroppsfornemmelser du opplevde.

En annen fremgangsmåte er å lukke øynene og forestille deg hva som skjedde, så livaktig som mulig: Hva gjorde du? Hvor befant du deg? Hvem andre var til stede? Hvilke følelser kommer til deg nå?

Tredje trinn: Beskriv dine negative tanker

Her dreier det seg om å gjenkalle og få satt ord på spontane tanker i situasjonen som du tror påvirket hvordan du følte deg. Disse tankene kan du kort beskrive i andre kolonne, Tanker. Vi har tidligere beskrevet automatiske negative tanker som tanker eller forestillingsbilder som utløses i en bestemt situasjon, og som er kortvarige, ureflekterte og ofte vanskelige å huske. Det kan dreie seg om et bruddstykke av en setning eller et bilde som farer gjennom hodet ditt. 

Som nevnt er det ofte vanskelig etterpå å gripe fatt i hva en tenkte i en gitt situasjon. En mulighet da er å stille seg spørsmålet: Hvis mine følelser kunne snakke, hva ville de si? Igjen kan du lukke øynene, se for deg hva som skjedde i situasjonen, kjenne etter hva du opplevde der og da, for så å sette ord på følelsene. Hvis du for eksempel følte deg avvist av noen, kan det dreie seg om at du opplevde den andres blikk som nedlatende, eller at du tolket et gjesp som uttrykk for at vedkommende kjedet seg i ditt selskap. Hvis det var sinne du opplevde, hva forteller denne følelsen deg om? Er irritasjonen sammenknyttet med en følelse av å være såret, forulempet eller redd?

Fjerde trinn: Beskriv alternative tanker

Første fase i arbeidet er å få fatt i de tankene som vekker vonde følelser i en bestemt situasjon. Neste skritt er at du stiller gode spørsmål omkring hva du bygger de skremmende eller deprimerende tankene på. Du kan så komme med forslag til alternative tenkemåter. Slike alternative tanker kan settes opp i fjerde kolonne, ytterst til høyre, Alternative tanker.

I dette arbeidet er det viktig at du prøver å være din egen støttespiller. For det første trenger du en klartenkt og fornuftig indre støttespiller som kan foreslå alternativer til den depressive logikken. Tenk gjerne at du er en forsker eller en journalist som stiller spørsmål om hvilket faktagrunnlag tankene er bygget på:

  • Glemmer jeg viktige opplysninger?
  • Hva er det verste som kan skje?
  • Tror jeg at noe vil skje, bare fordi det kan skje?
  • Hvor stor er sannsynligheten for dette?
  • Bruker jeg kategoriske ord som må, skal, aldri eller alltid?
  • Hvordan ville en annen tenke om det som skjer nå?

Depresjon er en tilstand der ubarmhjertighet og kald kritikk ofte får fritt spillerom. Deprimerte mennesker trenger derfor et vennlig korrektiv. Mennesker flest har en evne til å leve seg inn i andres situasjon, forstå deres motiver, unnskylde feilgrep de gjør, og tilgi deres synder. Du har sikkert vist denne gode siden av deg overfor dem du er glad i. Hvorfor ikke bruke litt av denne evnen i forholdet til deg selv? Du trenger nemlig en annen støttespiller i tillegg til den fornuftige. Det er den vennlige støttespiller. Forestill deg at du er din egen venn som betrakter situasjonen med varm forståelse, respekt og toleranse. Still deg så spørsmål som:

  • Har jeg urimelige forventninger til meg selv?
  • Bebreider jeg meg selv for noe som ikke er min skyld?
  • Hva ville jeg sagt til en venn som var i samme situasjon?
  • Hva ville vært en mer tolerant og vennlig måte å tenke på?
  • Hvis jeg ikke var så hard mot meg selv, hvordan kunne jeg tenke da?

Det å være en støtte for seg selv er en viktig del av menneskers liv. På samme måte som vi gir omsorg til andre, må vi også kunne gi oss selv medfølelse og omsorg når vi har det vanskelig. Depresjon innebærer selvkritikk og motløshet, nettopp i en situasjon der en sliter og møter motgang. Et viktig mål i dette arbeidet er at du styrker din evne til å gi deg selv bekreftelse og forståelse, trøst og inspirasjon.

Oppsummering

I arbeidet med depressive tanker er det viktig å kunne ta et skritt tilbake og studere tankene litt på avstand: Hva sier jeg til meg selv? Og hva skjer med meg når jeg sier dette til meg selv? Dette kan gi rom for å komme på andre tanker: Kan jeg forstå dette annerledes? Finnes det mer konstruktive måter å tenke på? Dermed får en mulighet til å vurdere de negative tankene opp mot andre, og kanskje mer positive og fruktbare tanker.

* Fra Lykketyvene. Hvordan overkomme depresjon, Torkil Berge og Arne Repål, Aschehoug 2013.





 




Kontaktinformasjon

Oppmøtested
Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken er en del av Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, men enheten er lokalisert på Steinerud. 

Besøksadresse: Diakonveien 12, 0370 Oslo

Postadresse: Postboks 23 Vinderen, 0319 Oslo


Telefon
22 45 15 00
Somatikk og administrasjon - Diakonhjemmet Sykehus
Besøksadresse
Diakonveien 12, 0370 Oslo(Kart)
Postboks 23 Vinderen, 0319 Oslo
E-post

Google Street View - Steinerud

Parkering Steinerud

​Det er gjesteparkering på oppmerkede plasser øst for hovedinngangen og sør for inngangen til poliklinikkene. Avgiftsbelagte ladestasjoner for el-biler finner du på plassene sør for poliklinikken. Du kan stoppe for å sette av passasjerer rett vest for hovedinngangen og foran poliklinikkene. Maks parkeringstid der er ti minutter.

Ordinære gjesteplasser er avgiftsbelagte i tidsrommet kl. 8–17 alle dager unntatt søndag. Pris: Kr. 25 pr time, maks betalt P-tid er åtte timer.
Besøkende med gyldig parkeringskort for forflytningshemmede parkerer gratis på oppmerkede plasser.

Parkeringsplasser for vareleveranser til sykehuset er vest for hovedinngangen (til kjøkkenet) og ved vareleveringen på sørsiden. Disse plassene er ikke avgiftsbelagte, men begrenset til 15 minutter.

Eventuell klage på kontrollavgift sendes til Park Nordic - se lenke her

Slik kommer vi til Steinerud

​På Steinerud finner du somatiske avdelinger (fysisk helse) og poliklinikker, akuttmottak, medisinske serviceavdelinger, apotek og administrasjon.

Bil: Fra Majorstuen kjør Sørkedalsveien i retning Smestad. Ta til høyre inn Diakonveien i rundkjøringen ved Volvat Medisinske Senter og Skeidar og følg veien ca. 500 meter til parkeringsplass. Skal du til inngang Reidar Kobros vei (poliklinikker, blodprøvetaking og apotek): Ta til venstre i Borgenveien rett etter Volvat Medisinske Senter, deretter til høyre inn Reidar Kobros vei Google maps.

Du kan slippe av og plukke opp passasjerer rett vest for sykehusets hovedinngang og ved poliklinikkinngangen. I begge tilfeller kjører du da inn Reidar Kobros vei.

T-bane: Linje 1 til Frøen eller Steinerud stasjon, linje 2 eller 3 til Borgen stasjon.  

Buss:  Nr 46 til Frøensalleen eller nr 45 til Volvat.

Arrangementer

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.