​Alt innhold A til Å

Diagnoser

Her kan du finne instrumenter, fagprosedyrer, anbefalinger og annet som er spesielt egnet for ulike diagnoser/diagnosegrupper.

Revmatoid artritt

Spondyloartritt

Artrose

Bindevevssykdommer

(utlisting)

Helse og funksjon

Denne siden er fin å bruke dersom du ikke kjenner navnet på instrumentet men vet HVA du skal måle eller hvilke områder av helse og funksjon du ønsker vil se en endring på.     
Ulike inndelinger finner du i menyen til venstre.

Overekstremitetene

Underekstremitetene

Generell funksjon

Symptomer og plager

Mestring og livskvalitet

Miljø og omgivelser

Faglige anbefalinger

Relevante og aktuelle faglige anbefalinger, kjernesett, kvalitetsindikatorer og fagprosedyrer innen feltet revmatologisk rehabilitering.

Kvalitetsindikatorer

Fagprosedyrer

Kjernesett

Anbefalinger

Ressursbank hofte- og kneartrose

Om artrose

Oppsummering

• Artrose er den vanligste revmatiske sykdommen.
• Artrose er en vanlig leddsykdom som hyppigst rammer leddene i knær, hofter og hender.
• Artrose påvirker alle deler av leddet. Blant annet blir brusken gradvis tynnere og kan forsvinne helt.
• Symptomene kommer gjerne gradvis og oftest i form av smerter, stivhet, bevegelsesvansker og hovne ledd. Mange kan oppleve at smertene varierer og er bedre i perioder.
• Omtrent halvparten av befolkningnen får artrose i løpet av livet. Risikoen for å utvikle artrose øker med alderen, og sykdommen opptrer hyppigst fra 45 - 50 års alder og oppover.
• Andre risikofaktorer er overvekt, tidligere skader i leddet eller at man har familiemedlemmer med artrose.
• Artrose er en kronisk sykdom og det finnes ingen kur, men det finnes behandling som kan redusere smerter og bedre funksjonen:
• Alle med artrose anbefales å få informasjon om sykdommen, drive jevnlig fysisk aktivitet/veiledet trening og gå ned i vekt dersom man er overvektig.
• Noen kan ha behov for medikamentell behandling (smertestillende og betennelsesdempende medikamenter), fysioterapi, ergoterapi og hjelpemidler.
• Et fåtall utvikler en alvorlig grad av artrose. I de tilfellene kan det være aktuelt med kirurgisk behandling etter at de andre tiltakene er forsøkt. 
  
   
  Hva er artrose?
  
  Artrose er en leddsykdom som påvirker alle strukturene i leddet som brusk, bein, leddhinne, leddbånd og muskulatur. Sykdommen er mest kjent for svekkelsen av brusken. Artrose kan forekomme i ett enkelt ledd eller i flere ledd. Sykdommen kan ramme alle ledd i kroppen, men opptrer hyppigst i hofter, knær og fingerledd.
  
  Omtrent halvparten av befolkningen får artrose i en eller annen form i løpet av livet. Årsaken til sykdommen er ukjent, men det er vist at faktorer som arv, alder, tidligere skader i leddet og overvekt spiller inn. I tillegg er kvinner mer utsatt for å få artrose enn menn. Sannsynligheten for å få artrose øker med alderen, og fra 50-års alder ser vi en klar økning av antall personer som får artrose.
  
  Man kan ha betydelige artroseforandringer på røngtenbilder uten å være særlig plaget av det, eller ha betydelige plager uten at dette samsvarer med funn på røngtenbilder. Behandlingen rettes imidlertid mot pasientens symptomer, og ikke mot eventuelle funn på røngtenbilder.
  
  Symptomer
  
  De vanligste symptomene er smerter og stivhet i ledd. Ofte blir også musklene og leddbåndene som omgir leddene smertefulle. Ved inaktivitet kan musklene svekkes, og leddene kan oppleves ustabile.
  
  Symptomene kommer gjerne gradvis. Det kan bli mer smertefullt å gjøre enkelte bevegelser, og nattsmerter kan opptre. Ved artrose i fingerleddene sees ofte knuter på midt- og ytterleddene. Symptomene vil som regel variere mellom gode og dårligere perioder.
  
  Noen kan bli plaget av en vedvarende utmattelse, også kalt fatigue, som er en overveldende opplevelse av tretthet og mangel på energi. Hvile og søvn hjelper da ikke på samme måte som ved vanlig tretthet.
  
  Diagnostisering
  
  Fastlegen kan vanligvis stillle diagnosen ved å undersøke leddet og snakke med pasienten. Noen ganger er det nødvendig med billeddiagnostikk, som røngten, ultralyd eller MR, eller blodprøver for å avkrefte andre mulige sykdommer.
  
  Behandling
  
  Det finnes ingen medikamentell behandling som kan kurere artrose, men det finnes flere behandlingsalternativer som kan redusere symptomene og bedre funksjonen. Alle med symptomatisk artrose bør få informasjon om sykdommen, drive jevnlig fysisk aktivitet og individuelt tilpasset trening og gå ned i vekt dersom man er overvektig. De som har moderat artrose kan i perioder også ha behov for smertestillende og betennelsesdempende medikamenter, ulike hjelpemidler og fysioterapi. De som har håndartrose kan ha nytte av ergoterapi. De få som utvikler en alvorlig grad av artrose vil i tillegg kunne ha nytte av henvisning til kirurg for å vurdere mulig kirurgisk inngrep.  
  
  Hva kan pasienten gjøre selv?
  
  Sammenlignet med medikamenter er trening like eller kanskje mer effektiv som smertelindring og har ingen alvorlige bivirkninger. Både kondisjon- og styrketrening er anbefalte treningsformer. I dårlige perioder kan trening i vann være et godt alternativ. Husk at når personer med artrose starter med en ny treningsform eller øker aktiviteten, så hører det med en periode med ekstra smerter (f.eks. leddsmerter eller muskelstølhet). Disse smertene avtar ganske raskt.
  
  I tillegg anbefales alle med artrose, i likhet med resten av befolkningen, å være i fysisk aktivitet 30 minutter hver dag. Fysisk aktivitet har flere gunstige tilleggseffekter for helse og velvære.
  
  Å bruke stokk og tape kneet, innleggssåler og betennelsesdempende/ smertestillende kremer kan gjøre det lettere å være fysisk aktiv. Ortoser (støtteskinner) og hjelpemidler kan også lindre symptomene.
  
  Deltakelse på pasientundervisning om artrose gir økt kunnskap og kan bidra til trygghet og bedre mestring av hverdagen.

Mer informasjon

Norsk Revmatikerforbund (NRF) har brosjyrer som du kan lese på nettsiden, laste ned eller bestille:

• Temahefte om artrose
• Håndartrose- til å leve med
• Hofte- og kneartrose 
  

NKRR har laget informasjonsfilmer om artrose:

• Hva er artrose?
• Hvordan behandle artrose?
• Overvekt og artrose

Helsebiblioteket:

Osteoartritis

Diakonhjemmet sykehus har laget en kort Brosjyre  om utmattelse (fatigue)

Nasjonal behandlingstjeneste for revmatologisk rehabilitering (NBRR) har laget en film  om trening og fysioterapi for mennesker med revmatisk sykdom og utmattelse.

Artrosekurs og hjelp til å komme i gang med trening
Aktiv med Artrose (AktivA) er et program hvor hensikten er å implementere internasjonale retningslinjer for artrosebehandling. AktivA arrangerer jevnlig heldagskurs for fysioterapeuter som ønsker å oppdatere sin kompetanse om kunnskapsbasert behandling ved artrose (se  www.aktivmedartrose.no ). På hjemmesiden til AktivA, kan man under fanen «FINN AktivA-klinikk» ( http://aktivmedartrose.no/finn-aktiva-klinikk ) få en liste over klinikker/fysioterapeuter som tilbyr AktivA-behandling og se hvilke klinikker som ligger nærmest der pasienten bor.

Flere Lærings- og mestringssentre omkring i landet arrangerer artrosekurs, blant annet:

Diakonhjemmet Sykehus ( Lærings- og mestringssenteret )     

Sykehuset Telemark ( Lærings- og mestringssenter )

Sykehuset Møre og Romsdal ( Artrosekurs )

St.Olav Hospital ( Artrose i kne-og hofteledd )

Revmatismesykehuset Lillehammer ( Håndartroseklinikk v/ Lærings- og mestringssenteret )

Norsk Revmatikerforbund har laget et skreddersydd aktivitetstilbud for mennesker med muskel- og skjelettplager « Kom i form med NRF ». Dette er et web-basert kurs der deltakerne får treningsprogram, øvelser og tips direkte på mobilen. 

Behandlingsanbefalinger ved artrose i hofte eller kne

Det finnes ingen norske retningslinjer for behandling ved artrose, men det finnes flere internasjonale behandlingsanbefalinger som også egner seg for norske forhold. Blant de nyeste og mest anerkjente er anbefalingene fra:

• American College of Rheumatology  (ACR) for hånd, hofte og kne,
• Osteoarthritis Research Society International   (OARSI) for kne
• National Clinical Guideline Centre   i England (NICE) for hele kroppen
• European League Against Rheumatism  (EULAR) sin retningslinje for ikke-farmakologisk behandling for hofte og kneartrose. EULAR har også noen eldre behandlingsanbefalinger for hofte  og  kne , men disse begynner å bli utdaterte. 
• Se også oppsummeringen som NKRR har laget "Oppsummering av behandlingsanbefalinger for hofte- og kneartrose".
  
  Det er stor grad av samsvar mellom disse retningslinjene, og de viktigste behandlings-anbefalingene kan oppsummeres i dette behandlingstriangelet (se figur).

Behandlingstriangel for hofte- og kneartrose (adaptert fra Lohmander & Roos, Lancet 2007)

Alle med symptomatisk artrose bør få tilbud om kjernebehandling, som inneholder: informasjon, trening og vektreduksjon. Informasjonen bør omhandle hva artrose er, hvilke behandlingsalternativer som finnes og hvordan man kan mestre en hverdag med artrose. Regelmessig fysisk aktivitet og veiledet trening vil redusere smerter og bedre fysisk funksjon. Tidligere forskning har vist at overvektige med artrose som reduserer kroppsvekten med 5% eller mer, får mindre symptomer.

For mange vil kjernebehandlingen være tilstrekkelig til å dempe smerter og bedre funksjon, men noen vil kunne ha behov for å prøve annen supplerende behandling som smertestillende- eller betennelsesdempende medikamenter, fysioterapi eller hjelpemidler.

Et fåtall vil utvikle en så alvorlig grad av artrose at det er hensiktsmessig med en operasjon for å sette inn et kunstig ledd (protese). Det anbefales at man systematisk forsøker ikke-kirurgiske tiltak i 3-6 måneder før man vurderer henvisning til ortoped og vurdering av kirurgi.

Videre er fire av de tidligere nevnte behandlingsanbefalingene (ACR, OARSI, EULAR ikke-farmakologisk og NICE) oppsummert og gruppert i tre undergrupper: ikke-farmakologiske/ikke-kirurgiske, farmakologiske og kirurgiske tiltak.

Hvert tiltak har fått en samlet grad av anbefaling, og tiltakene er fargekodet fra grønt (sterkt anbefalt for alle) via gult (aktuelt for noen) til rødt (usikker anbefaling/ikke anbefalt) for å indikere styrken på anbefalingen. Kommentarkolonnen inneholder tilleggsopplysninger eller informasjon om årsaken til svak eller manglende anbefaling.

Du kan lese mer om anbefalingene i Klinisk verktøykasse

Dersom man ønsker å undersøke hva pasientene har fått av behandling eller å monitorere om behandlingen som gis er i tråd med anbefalingene, finnes det et spørreskjema (kvalitetsindikatorer for artrosebehandling) der pasientene kan krysse av for hvilken informasjon, råd og behandling de har fått av helsepersonell for sin artrosesykdom.

Du kan lese mer om kvalitetsindikatorene i Klinisk verktøykasse

Råd om trening ved artrose i hofte eller kne

Kort om trening

• Trening kan redusere smerter og bedre funksjonen
• Studier har vist at både aerob trening (kondisjon) og styrketrening kan redusere smerter og bedre funksjonen.
• Trening anbefales for alle personer som har artrose i hofte eller kne uavhengig av alder, sykdommens alvorlighetsgrad, komorbiditet, smertenivå eller funksjonsevne.
• Treningsprogrammet bør være individuelt tilpasset basert på en grundig undersøkelse og tester, og det bør tilpasses pasientens ønsker og muligheter. Det er svært viktig at treningsprogrammet doseres tilstrekkelig høyt slik at man får effekt og at programmet jevnlig justeres (progresjon) for å oppnå en bedring i styrke eller kondisjon.
  
  Evidens
  Det foreligger solid vitenskapelig evidens for positive effekter av ulike typer trening ved  kneartrose . 
  
  For  hofteartrose  foreligger det også evidens for kortvarige positive effekter av trening, men det er gjort færre studier og den vitenskaplige evidensen er noe svakere enn for kneartrose.
  
  Effekten av trening er «ferskvare» og vil gradvis svinne dersom man slutter å trene.
  
  Dosering
  American College of Sports Medicine (ACSM) har publisert anbefalinger for  dosering av trening  for friske voksne, men som også kan brukes ved kroniske sykdommer etter en grundig undersøkelse av helsepersonell og med individuelle tilpasninger.
  
  Personer som ikke har trent før eller er utrente, bør starte i nedre nivå av anbefalt dosering og deretter gradvis øke intensiteten /belastningen.
  
  Veiledet trening og progresjon
  Forskning viser at det er større effekt av treningen dersom den er veiledet sammenlignet med trening på egenhånd ( Juhl et al. 2014 ) og dersom treningen er dosert i henhold til anbefalingene ( Bartholdy et al. 2017 ,  Moseng et al. 2017 ). 
  
  Man kan bruke  Borgs skala eller pulsklokke til å monitorere intensitet ved kondisjonstrening.
  Det finnes en makspulskalkulator  og en beskrivelse av hvordan man kan teste  VO2max  i Klinisk verktøykasse.
  Det anbefales å teste maksimal styrke (1RM) for å få riktig belastning ved styrketrening.
  
  For å kunne oppnå framgang, må programmet jevnlig revideres med progresjon i doseringen og øvelsesutvalget.

Vedlikehold
Doseringsanbefalingene nedenfor gjelder for å oppnå en økning i muskelstyrke eller kondisjon. Det anbefales at man i alle fall i perioder av året følger disse anbefalingene. Når man har kommet opp på et akseptabelt nivå, vil det normalt være mulig å vedlikeholde styrken eller kondisjonen med færre treningsøkter pr uke. Her vil det være individuelle forskjeller i forhold til hvor mye som skal til for å vedlikeholde nivået.  

Fokusert trening
Det anbefales å fokusere på én ting av gangen, dvs enten styrketrening eller kondisjonstrening, for å få god effekt av treningen. Spør pasienten hva han/hun foretrekker og hva som er mest hensiktsmessig/enklest å få til. Det kan imidlertid være lurt å variere type trening i perioder.

Styrketrening

Hensikten med styrketrening er å øke styrken og dermed bedre fysisk form og fysisk funksjon, samt å redusere risiko for hjerte- og karsykdommer.

Hvorfor er styrketrening viktig for de som har artrose?

• Moderat belastning stimulerer og ernærer brusken samt «smører leddet». Økt styrke og stabilitet vil kunne avlaste leddet, optimalisere leddbevegelsen samt bedre funksjonen i daglige aktiviteter
  
  Anbefalt dosering for trening som skal føre til økt styrke:

*Kan f.eks bruke "2+ prinsippet": dersom man klarer å ta 2 ekstra repetisjoner i siste serie,
bør man øke motstanden/belastningen ved neste treningsøkt.

 Det foreslås å bruke 8-10 øvelser med fokus på "strekkapparatet" i underekstremitetene.

Kondisjonstrening

Hensikten med kondisjonstrening er å øke fysisk form samt å redusere risiko for hjerte-og karsykdom.

Hvorfor er kondisjonstrening viktig for de som har artrose?

• Moderat belastning stimulerer og ernærer brusken samt «smører leddet». Noen studier viser at personer med artrose kan ha en økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Det er mye evidens for at risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer kan reduseres og forebygges ved hjelp av trening. For at trening skal ha slik risikoreduserende effekt, må den ha moderat til høy intensitet
  
  Anbefalt dosering for trening som skal føre til økt kondisjon:

Intervaller for å bedre kondisjonen
Intervalltrening er en svært effektiv måte å bedre kondisjonen men krever et tilstrekkelig høyt intensitetsnivå. Borg RPE skala er et godt hjelpemiddel for å finne ut om man trener passe hardt. Intensitet i arbeidsperiodene skal være 85 - 95 % av maksimal hjertefrekvens, noe som tilsvarer 16-19 på Borg RPE skala. I pausene mellom innsatsperiodene gjennomføres gange ned mot 10 - 12 på Borg RPE skala. Start alltid med 10 minutter oppvarming og avslutt med 5 - 10 minutter nedtrapping. Om man velger en bratt bakke eller en høy stigningsgrad på tredemølla, blir økten tøffere.

Eksempel 1: 3 - 4 ganger 4 minutter; 2 minutter pause

Eksempel 2: 4 - 6 ganger 3 minutter; 2 minutter pause

Eksempel 3: 4 - 6 ganger 2 minutter; 1 minutt pause

Eksempel 4: 10 ganger 45 sekunder; 1 minutt pause

Eksempel 5: 1-2-3-4-3-2-1 minutter; 30 sekunder til 2 minutter pause

Trening, smerte og hevelse

Det er ikke farlig å trene med smerter når man har artrose, så lenge smerten er akseptabel. På en skala fra 0 (ingen smerter) til 10 (verst tenkelig smerte), regnes trening som gir smerter mellom 0-2 som trygg og 2 -5 som akseptabel. Treningen bør ikke resultere i vedvarende smerter over 5.

Ofte får man litt økte smerter når man starter med en ny aktivitet eller nye øvelser. Dette er helt ufarlig og avtar vanligvis etter tre-fire ganger. Smertene kan også oppstå mens man trener eller i etterkant av aktivitet. Er ikke smertenivået tilbake til utgangspunktet etter ett døgn, kan det være et tegn på at man har gjort litt for mye. Da bør man redusere intensiteten, gå ned i antall repetisjoner eller endre øvelsen. Det er også viktig å skille mellom «leddsmerter» og muskulære smerter (stølhet).

Vær obs på synlig økende hevelse i kneet ved kneartrose eller økende nattsmerter ved hofteartrose. Økt hevelse er tegn på at man har tatt i for mye og bør justere treningsprogrammet eller endre aktiviteten.

Aktivitetsvalg og tips til tilpassinger.

Eksempler på gode kondisjonsaktiviteter kan være gange, stavgang, sykling, «elipsemaskin», svømming, roing, langrenn og dans. Det viktigste er å velge aktiviteter som man liker, slik at treningen også følges opp over tid. Variasjon i type aktivitet og veksling mellom vektbærende og ikke-vektbærende aktiviteter er også gunstig. For å venne kroppen til ny type trening anbefaler vi å starte med litt lav belastning, korte økter og god tid til å hente seg inn igjen, og gradvis øke doseringen for å oppnå ønsket effekt. For å nå opp til anbefalt intensitetsnivå kan det være nyttig å gå/løpe i en motbakke - i stedet for å øke hastigheten. Husk at hverdagsaktivitet som å gå i trapper, gå eller sykle til og fra jobb, øke tempo i bakker osv. også påvirker den fysiske formen positivt.

Bevegelighet

Kondisjons- og styrketrening gir mye god bevegelighetstrening. Ved nedsatt leddbevegelighet som følge av artrose anbefaler vi imidlertid at treningsprogrammet inkluderer bevegelighetsøvelser. Øvelser som vedlikeholder strekk (ekstensjon) av hofte- og kneledd samt rotasjon i hofte, er spesielt viktige.

Anbefalt dosering for trening som skal føre til økt bevegelighet:

Hvorfor hjelper trening?

Per i dag vet vi at trening hjelper, men vi vet lite om hvilke underliggende mekanismer som er viktigst og hvordan treningen best kan doseres. Nedenfor følger foreslåtte mekanismer for hvorfor trening kan redusere smerte og bedre funksjonen ved artrose ( Beckwee et al. 2013 , Aktivitetshåndboken 2009 ).

1. Nevromuskulære komponenter
   Redusert mekanisk belastning av brusken på grunn av effekt av trening på muskler, propriosepsjon og motorisk læring, støtdemping og stabilitet.
2. Intraartikulære komponenter :
   Moderat belastning av brusken kan ha en positiv effekt på bruskkvalitet. Trening kan ha en anti-inflammatorisk effekt og gi økt sirkulasjon av leddvæsken. Vekselsvis belastning og avlastning ernærer brusken og bidrar til "smøring" av brusken (utskillelse av lubricin).
3. Peri-artikulære komponenter
   Foreslått positive effekter av trening på bindevev og bein, men hvordan dette kan påvirke smerter og funksjon ved artrose er uklart.
4. Generelle effekter
   Trening har positive effekter på fysisk form og helse generelt og stimulerer produksjonen av endorfiner (kroppens eget "morfin"). Videre kan trening ha positive effekter på andre tilleggssykdommer som er vanlig ved artrose (f.eks hjerte-/karsykdom, lunge- og luftveissykdommer, diabetes og osteoporose). Vekttap reduserer mekanisk belastning på vektbærende ledd og reduksjon av sentralt fettvev kan muligens redusere utskillelse av proinflammatoriske stoffer. Trening kan også føre til økt velvære, økt tro på egen mestring og redusere depresjon.

Nyttig litteratur

Doseringsanbefalinger.: American College of Sports Medicine ( Garber et al. 2011 )

En gruppe Australske fysioterapeuter/forskere har skrevet en oversiktsartikkel om trening ved artrose ( Benell et al. 2014 )

En norsk forfattergruppe har publisert et eksempel på treningsprogram ved hofteartrose ( Fernandes et al. 2010 ). 

En norsk/svensk forfattergruppe har publisert et eksempel på treningsprogram ved degenerativ menisk/kneartrose ( Stensrud et al. 2012 )

Helsedirektoratet har publisert Aktivitetshåndboken , - om fysisk aktivitet i forebygging og behandling.

Målsetting sammen med pasienten/pasientspesifikke måleinstrumenter

Dersom mål og prioriteringer skapes i tett samarbeid mellom pasient og terapeut, øker sjansene for at behandlingen lykkes. Pasientspesifikke instrumenter hvor pasienten selv velger hva som er viktige aktiviteter å jobbe med i behandlingen, danner et godt grunnlag for å utarbeide relevante mål og evaluere hvorvidt disse nås i løpet av behandlingen.

Nedenfor følger beskrivelse av to slike instrumenter, henholdsvis Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS) og the Canadian Occupational Performance Measure (COPM) . Felles for de to instrumentene er at de kan brukes som grunnlag for å utvikle behandlings- eller rehabiliteringsmål, og til å overvåke og evaluere nytten av behandlingen eller rehabiliteringen.

Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS)   er et pasientspesifikt måleinstrument der den enkelte pasient selv formulerer minimum en (og inntil fem) viktig aktivitet(er) eller gjøremål som de har problemer med å utføre eller ikke kan utføre på grunn av sin artrose. Deretter vurderer de nåværende grad av vanskelighet for hver av de beskrevne aktivitetene på en skala fra 0 til 10, der 0 = «Kan ikke utføre aktiviteten» og 10 = «Kan utføre aktiviteten som før sykdommen».

Bruk av PSFS som et verktøy i anamneseopptak kan bidra til å sikre at pasienten involveres i vurderinger og betraktninger om sine funksjonsproblemer. Skjema, informasjon, omtale og ressurser knyttet til PSFS er presentert i Klinisk verktøykasse . Det er også laget en film som viser hvordan du gjennomfører og tolker PSFS. Du kan få en grafisk fremstilling av endringen ved å fylle inn pasientens svar i et Excel-ark som du finner som vedlegg til høyre på denne siden.  

The Canadian Occupational Performance Measure (COPM)  er et annet pasientspesifikt instrument. Vurderingen starter med et semistrukturert intervju hvor pasienten beskriver sine problemer med å utføre aktiviteter innen ni aktivitetskategorier. Deretter scorer hun/han betydning av hver av de beskrevne aktivitetene på en skala fra 1 til 10 (1 = «ikke viktig i det hele tatt» og 10 = «veldig viktig»). Avslutningsvis velger pasienten ut tre til fem av de viktigste aktivitetene og scorer hver av disse for "Utførelse" og "Tilfredshet med utførelse" på skalaer fra 1 til 10 (10 = «Kan utføre svært bra» eller «Svært tilfreds»).Basert på de prioriterte aktivitetene kan man utvikle rehabiliteringsmål sammen med pasienten. Du finner mer informasjon om COPM-skjema , omtale og ressurser i klinisk verktøykasse. 

Diverse ressurser

Til høyre på denne siden kan du finne disse vedleggene:

• Tuva Moseng og medarbeidere (2013) har skrevet en artikkel på norsk som omhandler bruk av PSFS i primærhelsetjenesten.
• Hanne Dagfinrud (2015) har skrevet en artikkel om viktigheten av å dokumentere praksis sammen med pasienten.
  
  Norsk versjon av COPM er kvalitetssikret i forhold til validitet, responsivitet og anvendelighet i forhold til personer med håndartrose: Kjeken I, Slatkowsky-Christensen B, Kvien TK, Uhlig T: Norwegian version of the Canadian Occupational Performance Measure in patients with hand osteoarthritis: validity, responsiveness, and feasibility. Arthritis Rheum 2004, 51:709-715. du kan lese abstrakt  her.
  
  På hjemmesidene til OsloMet Storbyuniversitet ligger det lenker til filmer av ulike faser i et COPM intervju med en kvinne med revmatoid artritt.
  
  Her  finner du lenke til en film som viser bruk av motiverende intervju i et COPM-intervju med en kvinne med multippel sklerose.  
  
   

Test av muskelstyrke

Dersom man vil undersøke den maksimale kraften en person kan utvikle, kan man benytte test av 1 repetisjon maksimum (1RM). Dette er den maksimale motstanden en person klarer å løfte en gang. Det er viktig at personen som skal testes er kjent med øvelsen på forhånd og at den utføres med riktig teknikk, ellers kan skader lett oppstå. Maksimal styrke testes for de ulike muskelgruppene i veldefinerte og relevante øvelser.

For personer med artrose i hofte eller kne vil dette være mest aktuelt å teste styrke i underekstremitetene ved bruk av vekter eller i styrkeapparat. Det er også mulig å teste maksimal styrke gjennom isometriske apparater (f.eks Cybex eller Biodex), men det kreves ofte omfattende opplæring og kostbare apparater for å gjennomføre slik testing.

Gjennomføring av test av 1RM: 

• 3-5 oppvaringsserier med progressivt økt motstand (10 reps 50% av 1RM, 7-10 reps av 70% av 1RM, 5 reps 80% av 1RM og 1-2 reps 90% av 1RM).
• Øk motstanden i stadig mindre intervaller til 1RM er bestemt.
  
  Det er viktig at øvelsen gjennomføres med riktig teknikk og at øvelsen gjøres identisk ved neste testtidspunkt. (Kilde: Raastad et al, 2010. Styrketrening- i teori og praksis)
  
  De mest aktuelle styrketestene for pasienter med kne- og/eller hofteartrose kan være knebøy (testing av kne- og hoftestrekkerne), beinpress (testing av knestrekkerne), leg curl (testing av knebøyerne) og hofteekstensjon (testing av hoftestrekkerne).
  
  Detaljert beskrivelse av testene finnes i boken Raastad et al, 2010. Styrketrening- i teori og praksis.
  
  Testing av utholdende styrke
  
  Dersom man vil undersøke utholdende muskelstyrke, kan dette gjøres ved å benytte funksjonstester, som f.eks. 30 sek. sette og reise seg test. 

Testing av fysisk form og aktivitet

Kondisjonstester

En test av aerob kapasitet som utfordrer pasienten til utmattelse vil gi et mer nøyaktig resultat enn en submaksimal test. Men dersom en maksimal test er vanskelig å gjennomføre, er en submaksimal test et godt alternativ.

• Tredemølletest (modifisert Balke protokoll).  
  Dette er en test med indirekte måling av aerob kapasitet (VO ₂ maks) som utfordrer pasienten til utmattelse.
  Det foreligger en film som viser hvordan tredemølletesten gjennomføres. Testskjema  kan benyttes for utfylling underveis i testen. Du kan enkelt regne ut VO ₂ -maks for denne testen ved hjelp av en excellfil som ligger som vedlegg lengre ned på siden ("Utregning av Vo2  maks i Excel").  
  Du finner mer informasjon om testen her i klinisk verktøykasse. 

Selvvurdert fysisk form er et spørreskjema  der pasienten skal angi sin fysiske form (kondisjon, styrke, bevegelighet, balanse) sammenlignet med jevnaldrende av samme kjønn.  

International Physical Activity Questionnaire – short form (IPAQ-sf)  er et spørreskjema der pasienten skal angi hvor mye aktivitet de har vært i siste uke (meget anstrengende aktivitet, moderat anstrengende aktivitet og gange).
Fysisk aktivitetsnivå målt i antall MET-minutter kan regnes ut i en excel-fil som du finner som vedlegg lengre ned på siden ("Utregning av IPAQ_Excel").
Anbefalingen for helsebringende fysisk aktivitetsnivå er 600 MET per uke (tilsvarer 75 minutter meget anstrengende aktivitet, 150 minutter moderat anstrengende aktivitet eller en kombinasjon av disse).
Utfyllende informasjon om skåring av spørreskjemaet kan leses i skåringsmanualen  for IPAQ (Engels).
Erfaringsmessig kan noen pasienter ha behov for hjelp til utfylling for at dette skal bli korrekt. 
Du kan lese mer om IPAQ i  Klinisk verktøykasse.

Diverse ressurser

Makspulskalkulator  

Kondiskalkulator  

Vedlegg

Test av funksjon og funksjonelle aktiviteter

Følgende tester inngår som en del av det anbefalte kjernesettet av funksjonstester for personer med artrose i hofte og kne ( OARSI Core set ):

• 6 minutters gangtest  er en test av gangfunksjon og funksjonell kapasitet der pasienten skal gå frem og tilbake mellom to kjegler i 6 minutter. Målet med testen er å komme så langt som mulig (antall meter) i løpet av disse 6 minuttene.
  Det foreligger en film og en manual  som beskriver gjennomføringen av testen.
  Mer informasjon om 6 minutters gangtest i Klinisk verktøykasse.        
  
  
• 40 meter gangtest (4x10) er en enkel test av ganghastighet over korte distanser. Testen gjennomføres ved at pasienten går frem og tilbake en lengde på 10 meter 4 ganger. Målet med testen er å oppnå raskest mulig ganghastighet på 40 meter. Det foreligger en manual  (engelsk) som beskriver testen. Mer informasjon om 40 meter gangtest finnes i Klinisk verktøykasse.

• 30 sekunder sette og reise seg er en enkel test av funksjonell styrke i underekstremitetene. Testen gjennomføres ved at pasienten skal reise seg opp så mange ganger som mulig opp fra en stol i løpet av 30 sekunder. Det foreligger en manual (engelsk) som beskriver gjennomføringen av testen. Mer informasjon om 30 sekunder sette og reise seg testen finner du i Klinisk verktøykasse. 

• Trappetest er en funksjonell test av styrke og kondisjon som gjennomføres ved at pasienten skal komme seg så raskt som mulig opp og ned 18 trinn (med avsats) 3 ganger. Målet med testen er å oppnå raskest mulig tid (målt i sekunder). Det foreligger en film og en  manual som viser gjennomføring av testen. Mer informasjon om trappetest finner du i Klinisk verktøykasse. 

Timed up and go (TUG) er en test som gir informasjon om en pasients balanse, ganghastighet og generelle funksjonsevne. Testen gjennomføres ved at pasienten reiser seg opp fra en stol, går 3 meter frem, snur og går tilbake igjen og setter seg på stolen. Målet er å gjennomføre testen på kortest mulig tid (målt i sekunder). Manualen (engelsk) viser gjennomføring av testen. Mer informasjon om TUG finner du i Klinisk verktøykasse.

Pasientrapporterte måleinstrumenter hofte- og kneartrose

Smerte  og  stivhet  kan registreres ved å bruke en 11-punkts numerisk (rating) skala (NRS). Pasienten skal gradere de smertene eller den stivheten hun/han har hatt i løpet av den siste uken. 0 indikerer ingen smerte eller ingen stivhet og 10 indikerer verst tenkelig smerte eller verst tenkelig stivhet.

Tretthet (fatigue) kan registreres med ett spørsmål ved å bruke en NRS. Her skal pasienten angi den generelle graden av tretthet/utmattelse han/hun har opplevd siste uken, hvor 0 er ingen tretthet/utmattelse og 10 er verst tenkelig tretthet/utmattelse.
Tretthet kan også måles ved hjelp av spørreskjemaet Fatigue Severity Scale (FSS)  som har 9 påstander knyttet til det å være sliten, uopplagt og ha mangel på overskudd. For hver påstand skal pasienten skal angi et tall fra 1 til 7, hvor 1 er helt uenig og 7 er helt enig.

Pasientens globale vurdering av sykdomsaktivitet kan måles med ett spørsmål ved å bruke en numerisk skala (NRS). Det finnes ulike versjoner av dette på norsk og her er versjoner vi bruker ved NKRR der pasienten skal vurdere aktiviteten av sin artrose i løpet av siste uken. Alle symptomer tatt i betraktning, så indikerer 0 at tilstanden er bra, ingen symptomer, mens 10 indikerer at tilstanden er svært dårlig.

• artrosesykdom (NRS)
• hofteartrose (NRS)
• kneartrose (NRS)
• håndartrose (NRS)
  
  Hip disability and Osteoarthritis Outcome Score (HOOS) er et pasient-rapportert spørreskjema med 40 spørsmål der helsestatus måles i fem dimensjoner; smerte, stivhet; funksjon i dagliglivet, sport og fritid, og livskvalitet. Spørreskjemaet er primært utviklet for personer med artrose i hofte. Du kan lese mer om spørreskjemaet i Klinisk verktøykasse.  
  
  Knee injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS) er et pasient-rapportert spørreskjema med 39 spørsmål der helsestatus måles i fem dimensjoner; smerte, stivhet; funksjon i dagliglivet;  sport og fritid; og livskvalitet. Spørreskjemaet er primært utviklet for personer med kneskader eller artrose i kne. Du kan lese mer om spørreskjemaet i Klinisk verktøykasse.
  
  Western Ontario and McMaster Universities Osteoarthritis Index (WOMAC) er et spørreskjema med 24 spørsmål for pasienter med artrose i hofte eller kne der helsestatus måles i tre dimensjoner: smerte, stivhet og fysisk funksjon. Skjemaet er lisensbelagt. WOMAC kan utledes av HOOS/KOOS. Du kan lese mer om spørreskjemaet i Klinisk verktøykasse.

Ressursbank håndartrose

Om artrose

Oppsummering

• Artrose er den vanligste revmatiske sykdommen.
• Artrose er en vanlig leddsykdom som hyppigst rammer leddene i knær, hofter og hender.
• Artrose påvirker alle deler av leddet. Blant annet blir brusken gradvis tynnere og kan forsvinne helt.
• Symptomene kommer gjerne gradvis og oftest i form av smerter, stivhet, bevegelsesvansker og hovne ledd. Mange kan oppleve at smertene varierer og er bedre i perioder.
• Omtrent halvparten av befolkningen får artrose i løpet av livet. Risikoen for å utvikle artrose øker med alderen, og sykdommen opptrer hyppigst fra 45 - 50 års alder og oppover.
• Andre risikofaktorer er overvekt, tidligere skader i leddet eller at man har familiemedlemmer med artrose.
• Artrose er en kronisk sykdom og det finnes ingen kur, men det finnes behandling som kan redusere smerter og bedre funksjonen:
  * Alle med artrose anbefales å få informasjon om sykdommen, drive jevnlig fysisk aktivitet/veiledet trening og gå ned i vekt dersom man er overvektig.
  * Noen kan ha behov for medikamentell behandling (smertestillende og betennelsesdempende medikamenter), fysioterapi, ergoterapi og hjelpemidler.
  * Et fåtall utvikler en alvorlig grad av artrose. I de tilfellene kan det være aktuelt med kirurgisk behandling etter at de andre tiltakene er forsøkt. 
  

Hva er artrose?

Artrose er en leddsykdom som påvirker alle strukturene i leddet som brusk, bein, leddhinne, leddbånd og muskulatur. Sykdommen er mest kjent for svekkelsen av brusken. Artrose kan forekomme i ett enkelt ledd eller i flere ledd. Sykdommen kan ramme alle ledd i kroppen, men opptrer hyppigst i hofter, knær og fingerledd.

Omtrent halvparten av befolkningen får artrose i en eller annen form i løpet av livet. Årsaken til sykdommen er ukjent, men det er vist at faktorer som arv, alder, tidligere skader i leddet og overvekt spiller inn. I tillegg er kvinner mer utsatt for å få artrose enn menn. Sannsynligheten for å få artrose øker med alderen, og fra 50-års alder ser vi en klar økning av antall personer som får artrose.

Man kan ha betydelige artroseforandringer på røngtenbilder uten å være særlig plaget av det, eller ha betydelige plager uten at dette samsvarer med funn på røngtenbilder. Behandlingen rettes imidlertid mot pasientens symptomer, og ikke mot eventuelle funn på røngtenbilder.

Symptomer

De vanligste symptomene er smerter og stivhet i ledd. Ofte blir også musklene og leddbåndene som omgir leddene smertefulle. Ved inaktivitet kan musklene svekkes, og leddene kan oppleves ustabile.

Symptomene kommer gjerne gradvis. Det kan bli mer smertefullt å gjøre enkelte bevegelser, og nattsmerter kan opptre. Ved artrose i fingerleddene sees ofte knuter på midt- og ytterleddene. Symptomene vil som regel variere mellom gode og dårligere perioder.

Noen kan bli plaget av en vedvarende utmattelse, også kalt fatigue, som er en overveldende opplevelse av tretthet og mangel på energi. Hvile og søvn hjelper da ikke på samme måte som ved vanlig tretthet.

Diagnostisering

Fastlegen kan vanligvis stille diagnosen ved å undersøke leddet og snakke med pasienten. Noen ganger er det nødvendig med billeddiagnostikk, som røntgen, ultralyd eller MR, eller blodprøver for å avkrefte andre mulige sykdommer.

Behandling

Det finnes ingen medikamentell behandling som kan kurere artrose, men det finnes flere behandlingsalternativer som kan redusere symptomene og bedre funksjonen. Alle med symptomatisk artrose bør få informasjon om sykdommen, drive jevnlig fysisk aktivitet og individuelt tilpasset trening og gå ned i vekt dersom man er overvektig. De som har moderat artrose kan i perioder også ha behov for smertestillende og betennelsesdempende medikamenter, ulike hjelpemidler og fysioterapi. De som har håndartrose kan ha nytte av ergoterapi. De få som utvikler en alvorlig grad av artrose vil i tillegg, etter å ha prøvd trening og eventuelt hjelpemidler og ortoser, kunne ha nytte av henvisning til kirurg for å vurdere mulig kirurgisk inngrep.  

Hva kan pasienten gjøre selv?

Sammenlignet med medikamenter er trening like eller kanskje mer effektiv som smertelindring og har ingen alvorlige bivirkninger. Både kondisjon- og styrketrening er anbefalte treningsformer. I dårlige perioder kan trening i vann være et godt alternativ. Husk at når personer med artrose starter med en ny treningsform eller øker aktiviteten, så hører det med en periode med ekstra smerter (f.eks. leddsmerter eller muskelstølhet). Disse smertene avtar ganske raskt.

I tillegg anbefales alle med artrose, i likhet med resten av befolkningen, å være i fysisk aktivitet 30 minutter hver dag. Fysisk aktivitet har flere gunstige tilleggseffekter for helse og velvære.

Å bruke stokk og tape kneet, innleggssåler og betennelsesdempende/ smertestillende kremer kan gjøre det lettere å være fysisk aktiv. Ortoser (støtteskinner) og hjelpemidler kan også lindre symptomene.

Deltakelse på pasientundervisning om artrose gir økt kunnskap og kan bidra til trygghet og bedre mestring av hverdagen.

Mer informasjon

Norsk Revmatikerforbund (NRF) har brosjyrer som du kan lese på nettsiden, laste ned eller bestille:

• Håndartrose til å leve med
• Temahefte om artrose 
  

NKRR har laget informasjonsfilmer om artrose:

• Hva er artrose?
• Hvordan behandle artrose?
• Overvekt og artrose
  
  

Helsebiblioteket:

• Generell informasjon om artrose
• UpToDate: Informasjon om artrose på engelsk beregnet på helsepersonell
  

Best Practice:

• Osteoartritis
  

Diakonhjemmet sykehus har laget en kort Brosjyre  om utmattelse (fatigue)

Nasjonal behandlingstjeneste for revmatologisk rehabilitering (NBRR) har laget en film  om trening og fysioterapi for mennesker med revmatisk sykdom og utmattelse.

Artrosekurs

Flere Lærings- og mestringssentre omkring i landet arrangerer artrosekurs, blant annet:

• Diakonhjemmet Sykehus ( Lærings- og mestringssenteret )     
• Sykehuset Telemark ( Lærings- og mestringssenter )
• Sykehuset Møre og Romsdal ( Artrosekurs )
• St.Olav Hospital ( Artrose i kne-og hofteledd )
• Revmatismesykehuset Lillehammer ( Håndartroseklinikk v/ Lærings- og mestringssenteret )
  
  Norsk Revmatikerforbund har laget et skreddersydd aktivitetstilbud for mennesker med muskel- og skjelettplager « Kom i form med NRF ». Dette er et web-basert kurs der deltakerne får treningsprogram, øvelser og tips direkte på mobilen.

Behandlingsanbefalinger ved håndartrose

Det finnes ingen norske retningslinjer for behandling ved håndartrose, men det finnes noen internasjonale behandlingsanbefalinger, som også kan egne seg for norske forhold. Blant de mest anerkjente er anbefalingene fra American College of Rheumatology (ACR) fra 2012, National Clinical Guideline Centre i England (NICE) fra 2014 og European League Against Rheumatism (EULAR) oppdaterte anbefalinger fra 2018. Her understrekes det at kirurgi først er aktuelt etter at annen anbefalt behandling er prøvd. Fordi det fremdeles finnes få studier om effekt av behandling ved håndartrose, er mange av disse anbefalingene i hovedsak basert på ekspertuttalelser.

Oversikt over de ikke-medikamentelle anbefalingene fra de tre nevnte retningslinjene

Det finnes ingen kur for artrose, og behandlingen retter seg mot å redusere smerte og bedre/vedlikeholde funksjonen. Ikke-medikamentell behandling er anbefalt for alle personer med artrose, og kjernebehandlingen er pasientinformasjon og trening (se behandlingstriangel i figur under). Smertestillene og betennelsesdempende medikamenter kan være aktuelt i perioder for noen, mens kirurgisk behandling vanligvis er begrenset til et fåtall av de som får en alvorlig grad av artrose i tommelens rotledd (CMC1).

Behandlingstriangel for håndartrose (adaptert fra Lohmander & Roos, Lancet 2007)

 
Alle med symptomatisk artrose bør få tilbud om kjernebehandlingen ved artrose, som ved håndartrose er informasjon og trening. Informasjonen bør omhandle hva artrose er, hvilke behandlingsalternativer som finnes og hvordan man kan mestre hverdagen med håndartrose. Regelmessig fysisk aktivitet og veiledet håndtrening vil redusere smerter og bedre funksjonen.

For mange vil kjernebehandlingen være tilstrekkelig til å dempe smerter og bedre funksjon, men noen vil kunne ha behov for å prøve annen supplerende behandling som smertestillende- eller betennelsesdempende medikamenter, ergoterapi/fysioterapi, ortose (støtteskinne) for tommelen eller enkle hjelpemidler.

Et fåtall vil utvikle en så alvorlig grad av artrose at det er hensiktsmessig med en operasjon. Ved håndartrose er det mest vanlige inngrepet i tommelens rotledd (carpo-metacarpalleddet). Det anbefales at man systematisk forsøker ikke-kirurgiske tiltak i 3-6 måneder før man vurderer henvisning til kirurg med tanke på kirurgisk inngrep.

Dersom man ønsker å undersøke om behandlingsanbefalingene følges, har vi utviklet et spørreskjema der pasientene kan krysse av for hvilken informasjon, råd og behandling de har fått av helsepersonell for sin artrosesykdom.

Råd om trening ved håndartrose

Artrose kan i dag ikke kureres. I behandlingen ønsker man å oppnå smertelindring og å bedre funksjon. Bevegelse og bruk av kroppen bedrer ernæringen til brusken og styrker leddene. I behandlingsanbefalingene inngår derfor trening av hendene.

Det er gjort flere studier som undersøker effekt av trening ved håndartrose. Disse er oppsummert i en Cochrane oversikt. Konklusjonen i denne oversikten er at trening har en positiv effekt på smerte, stivhet og aktivitetsutførelse. Funn fra en av studiene som inngår i kunnskapsoversikten viser også at trening bidrar til å vedlikeholde leddbevegelighet i fingrene (Henning et al. 2015).

Vi vet altså at trening hjelper, men vi vet lite om hvorfor, eller hvordan treningen bør doseres for å få best mulig utbytte.

Mange av antagelsene som gjelder hofte- og kneartrose kan også fremsettes for håndartrose (se Råd om trening ved hofte- og kneartrose i Klinisk verktøykasse). Musklene i hendene er små og håndtrening har sannsynligvis liten kondisjonsfremmende effekt, med mindre man kombinerer det med annen trening som involverer bruk av hele kroppen.

Fokusert trening

Når man trener anbefales det å fokusere på én ting av gangen. Det anbefales å gjøre øvelsene med en hånd av gangen og å konsentrere seg om akkurat denne ene øvelsen.

Trening, smerte og hevelse

Det er ikke farlig å trene med smerter når man har artrose, så lenge smerten er akseptabel. På en skala fra 0 (ingen smerter) til 10 (verst tenkelig smerte), regnes trening som gir smerter mellom 0-2 som trygg og 2 -5 som akseptabel. Treningen bør ikke resultere i vedvarende smerter over 5.

Ofte får man litt økte smerter når man starter med en ny aktivitet eller nye øvelser. Dette er helt ufarlig og avtar vanligvis etter tre-fire ganger. Smertene kan også oppstå mens man trener eller i etterkant av aktivitet. Er ikke smertenivået tilbake til utgangspunktet ett døgn etter avsluttet trening, kan det være et tegn på at man har gjort litt for mye. Da bør man redusere intensiteten ved å gå ned i antall repetisjoner eller ta i litt mindre. Når smertene roer seg kan man igjen øke antall repetisjoner og/eller bruke mere kraft i styrkeøvelsene.

Synlig økende hevelse i et ledd kan være også et tegn på at man har tatt i for mye og bør justere treningsprogrammet.

Treningsprogram

Nedenfor viser vi et treningsprogram hvor vi har fulgt anbefalingene fra the American College of Sports Medicine for trening av eldre personer. Der anbefales det å trene 20-30 minutter tre dager i uken, og at man har en hviledag etter hver treningsdag.

Øvelsene kan gjøres når som helst og hvor som helst, men man bør konsentrere seg om øvelsen og gjennomføre denne riktig. Mange erfarer at det er enklere å gjennomføre treningen til en fast tid, og gjerne også et fast sted. Sitt ved et bord, eller bruk armlenene på en stol, slik at underarmene hviler godt på underlaget. Pass på å senke og slappe av i skuldrene før start og pust godt underveis.

Oppvarming

Før treningen kan man varme opp med å smøre hendene inn med fuktighetskrem og massere kremen godt inn i hendene. De fleste øvelsene utføres 5 ganger de første 2 ukene. Deretter kan man øke til 10 ganger og fortsette med det. Vi anbefaler å trene 2-3 ganger per uke.

Treningsprogrammet finnes her.

Vedlikehold

Doseringsanbefalingene i treningsprogrammet gjelder for å oppnå en økning i muskelstyrke. Det anbefales at man i alle fall i perioder av året følger disse anbefalingene. Når man har kommet opp på et akseptabelt nivå, vil det normalt være mulig å vedlikeholde styrken med færre treningsøkter pr uke. Her vil det være individuelle forskjeller i forhold til hvor mye som skal til for å vedlikeholde nivået.

Bruk hendene i hverdagen

Trening er bra for å øke kraft og bevegelighet. Å bruke hendene i hverdagsaktiviteter er også viktig, så man bør fortsette med de aktivitetene man er glad i. Det kan være å drive med håndarbeid, å spille et instrument, snekkerarbeid, eller andre hobbyer og daglige gjøremål.

Målsetting sammen med pasienten/Pasientspesifikke måleinstrumenter

Dersom mål og prioriteringer skapes i tett samarbeid mellom pasient og terapeut, øker sjansene for at behandlingen lykkes. Pasientspesifikke instrumenter hvor pasienten selv velger hva som er viktige aktiviteter å jobbe med i behandlingen, danner et godt grunnlag for å utarbeide relevante mål og evaluere hvorvidt disse nås i løpet av behandlingen.

Nedenfor følger beskrivelse av to slike instrumenter, henholdsvis Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS) og the Canadian Occupational Performance Measure (COPM). Felles for de to instrumentene er at de kan brukes som grunnlag for å utvikle behandlings- eller rehabiliteringsmål, og til å overvåke og evaluere nytten av behandlingen eller rehabiliteringen. 

Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS)  er et pasientspesifikt måleinstrument der den enkelte pasient selv formulerer minimum en (og inntil fem) viktig aktivitet(er) eller gjøremål som de har problemer med å utføre eller ikke kan utføre på grunn av sin artrose. Deretter vurderer de nåværende grad av vanskelighet for hver av de beskrevne aktivitetene på en skala fra 0 til 10, der 0 = «Kan ikke utføre aktiviteten» og 10 = «Kan utføre aktiviteten som før sykdommen».

Bruk av PSFS som et verktøy i anamneseopptak kan bidra til å sikre at pasienten involveres i vurderinger og betraktninger om sine funksjonsproblemer. Skjema, informasjon, omtale og ressurser knyttet til PSFS er presentert i Klinisk verktøykasse. Det er også laget en film som viser hvordan du gjennomfører og tolker PSFS. Du kan få en grafisk fremstilling av endringen ved å fylle inn pasientens svar i et Excel-ark som du finner som vedlegg i beskrivelsen av PSFS i Klinisk verktøykasse.   

The Canadian Occupational Performance Measure (COPM)  er et annet pasientspesifikt instrument. Vurderingen starter med et semistrukturert intervju hvor pasienten beskriver sine problemer med å utføre aktiviteter innen ni aktivitetskategorier. Deretter scorer hun/han betydning av hver av de beskrevne aktivitetene på en skala fra 1 til 10 (1 = «ikke viktig i det hele tatt» og 10 = «veldig viktig»). Avslutningsvis velger pasienten ut tre til fem av de viktigste aktivitetene og scorer hver av disse for "Utførelse" og "Tilfredshet med utførelse" på skalaer fra 1 til 10 (10 = «Kan utføre svært bra» eller «Svært tilfreds»).Basert på de prioriterte aktivitetene kan man utvikle rehabiliteringsmål sammen med pasienten. Du finner mer informasjonom COPM-skjema, omtale og ressurser i klinisk verktøykasse. 

Diverse ressurser

• Tuva Moseng og medarbeidere (2013) har skrevet en artikkel på norsk som omhandler bruk av PSFS i primærhelsetjenesten.
• Hanne Dagfinrud (2015) har skrevet en artikkel om viktigheten av å dokumentere praksis sammen med pasienten.
• Norsk versjon av COPM er kvalitetssikret i forhold til validitet, responsivitet og anvendelighet i forhold til personer med håndartrose: Kjeken I, Slatkowsky-Christensen B, Kvien TK, Uhlig T: Norwegian version of the Canadian Occupational Performance Measure in patients with hand osteoarthritis: validity, responsiveness, and feasibility. Arthritis Rheum 2004, 51:709-715. du kan lese abstrakt  her. 
• På hjemmesidene til OsloMet Storbyuniversitet ligger det lenker til filmer av ulike faser i et COPM intervju med en kvinne med revmatoid artritt. 
• Her  finner du lenke til en film som viser bruk av motiverende intervju i et COPM-intervju med en kvinne med multippel sklerose.  
  

Prosedyrer for måling av leddbevegelighet i hånd (ROM)

Prosedyren nedenfor tar utgangspunkt i Nationell mätmanual  fra Handkirurgisk kvalitetsregister (HAKIR) i Sverige.

Leddbevegelighet er viktig for gripe- og slippefunksjonen i hendene. Nedsatt leddbevegelighet ved håndartrose skyldes oftest leddhevelse, leddpåleiringer (osteofytter) eller inaktivitet for eksempel på grunn av smerter.
Å vedlikeholde eller bedre leddbevegelighet er derfor ofte et behandlingsmål dersom pasienten har nedsatt bevegelighet. For å overvåke behandlingsresultater kan det være aktuelt å måle leddbevegelighet før, underveis og etter behandling (for eksempel håndtrening eller kirurgi). Det er mange måter å måle leddbevegelighet på. Nedenfor presenterer vi noen vanlige metoder som brukes i klinikk og forskning.

Det er gjort lite forskning på hvor pålitelige (reliable) disse målemetodene er. Det er uansett viktig at man innenfor et fagmiljø eller prosjekt øver seg og samkjører praksis så man sikrer seg at de ulike fagutøverne gjennomfører målingene mest mulig likt.

Knyttedeficit 2-5 finger (målt i millimeter):

Pasienten sitter med albuen på bordet og underarm og håndledd holdes i nøytral stilling. Mål fra distalt på fingertupp (dvs midt på pulpa under neglen) til proksimale bøyefure. Mål en og en finger. - Deficit måles i mm. 0 mm innebærer full fleksjon. 

Opposisjonsdeficit (målt i millimeter)

Pasienten sitter med albuen på bordet og underarm og håndledd i nøytral stilling.  Pasientens bes om å bøye tommelen mot lillefinger så fingertuppene møtes. Mål fra distalt på fingertupp tommel (dvs midt på pulpa under neglen) til distalt på fingertupp lillefinger.   Deficit måles i mm. 

Fleksjon MCP1 (målt i grader):

Pasienten sitter med albuen på bordet, underarm i nøytral stilling og håndledd i 0-30 graders ekstensjon. Fleksjon måles i grader med goniometer. Goniometeret plasseres på dorsalsida av tommelen (langs grunnfalang og midtfalang).

Fleksjon tommelens IP-ledd (målt i grader):

Pasienten sitter med albuen på bordet, underarm i nøytral stilling og håndledd i 0-30 graders ekstensjon. Fleksjon måles i grader med goniometer. Goniometeret plasseres på dorsalsida av tommelen (langs midtfalang og ytterfalang).

Kapandji Index

Kapandji Index  ble utviklet av en fransk kirurg for på en enkel måte å måle bevegelse i tommelen. Den finnes i to versjoner – den originale Kapandji Index og en modifisert Kapandji Index. Vi presenterer her den modifiserte Indexen, som er testet for validitet, reliabilitet, responsivitet og anvendelighet ved håndartrose. 

Pasienten sitter med albuen på bordet, underarm i nøytral stilling og håndledd i 0-30 graders ekstensjon. Hun/han bes om å berøre de angitte punktene med tuppen av tommelfingeren. Kapandji score tilsvarer den høyeste verdien pasienten oppnår – dvs det punktet nærmest distale bøyefure hun/han når med tuppen av tommelfingeren.

Referanser
Lefevre-Colau MM, Poiraudeau S, Oberlin C, Demaille S, Fermanian J, Rannou F, Revel M: Reliability, validity, and responsiveness of the modified Kapandji index for assessment of functional mobility of the rheumatoid hand.Arch Phys Med Rehabil 2003, 84: 1032-1038.

Kroon FPB, Damman W, Liu R, Bijsterbosch J, Meulenbelt I, van der Heijde D, Kloppenburg M: Validity, reliability, responsiveness and feasibility of four hand mobility measures in hand osteoarthritis.Rheumatology (Oxford) 2017. 

Test av håndkraft

Test av håndkraft med JAMAR dynamometer - digital versjon

God håndkraft er viktig for å klare ulike gjøremål i hverdagen. Forskning viser at personer med håndartrose ofte har redusert håndkraft, men at kraften kan bedres gjennom håndtrening. Før man starter håndtrening eller annen type behandling som kan antas å ha innflytelse på håndkraft anbefales det å måle styrken i kraftgrep. Målingen bør gjentas etter f.eks. fire og tolv uker for å vurdere om behandlingen har ønsket effekt.

Det finnes flere ulike instrumenter som kan brukes til en slik måling. Her presenteres fremgangsmåten når man bruker JAMAR dynamometer i digital versjon. Dette kan bestilles på nettet og koster mellom 4000 og 5000 kr, avhengig av leverandør. 

Fremgangsmåte ved måling:

1. Pasienten sitter ved en bordende eller et håndbord. Albue skal være i 90 grader og bordet skal støtte underarmen fram til ulnahodet slik at hånd og håndledd er utenfor bordkanten.
2. Sjekk at dynamometeret er nullstilt, og at grepet på apparatet står i riktig stilling, som normalt vil være i «det andre hakket». Dersom dette fravikes pga svært liten eller svært stor hånd, bør det noteres.
3. Terapeuten gir følgende instruksjon:      
   Når jeg sier klar ferdig gå, skal du klemme til så hardt du kan mens jeg teller til 3. 
   Klar ferdig gå!
   En – to – tre ( 3 sekunder)
   – slipp!

• Notér ned verdien i displayet, og gjenta for andre gang: Klar ferdig gå!
• Det skal måles 3 ganger på den ene hånden før man bytter til den andre.
• Testverdien regnes ut ved å ta gjennomsnitt av de tre målingene for hver hånd.
  
  Når man måler håndkraft i kliniske studier er det vanlig å slå mynt og kron om hvilken hånd man starter med. Dette skyldes at det er en viss læringseffekt når pasienten har gjennomført testen noen ganger, som kan resultere i at målingene med hånd nummer to systematisk blir noe høyere enn med hånd nummer en. I klinisk praksis varierer det hvilken hånd mans starter med (f.eks. alltid høyre hånd, alltid den hånden de har minst plager i eller alltid dominant hånd). Det anbefales imidlertid å gjøre det på samme måte med alle pasienter.
  
  Nedenfor følger tabeller med norske normalverdier for håndkraft målt med JAMAR. Disse kan brukes til å sammenligne pasientens verdier med tilsvarende for en frisk person av samme kjønn og alder. Normalverdiene hentet fra en artikkel av Tveter et al. 2014 . 
  
   
  

Vurdering av funksjon og personlige faktorer ved håndartrose

Det er utviklet anbefalinger for hva (hvilke aspekter av funksjon) man skal måle både i kliniske studier og i klinisk praksis ved håndartrose.

OMERACT (en forskningsgruppe som arbeider med utfallsmål i kliniske studier) har laget anbefalinger for hva som bør undersøkes i kliniske studier (se figuren nedenfor). Aspektene i den innerste sirkelen bør vurderes i alle studier, mens aspektene i den ytterste sirkelen er mest aktuelle i observasjonsstudier og studier av intervensjoner som antas å påvirke leddstrukturer. Aspekter merket med stjerne markerer at det ikke er utviklet håndartrosespesifikke måleinstrumenter. 

I tabellen nedenfor følger en oversikt over hvilke instrumenter OMERACT-gruppen anbefaler for å vurdere de ulike aspektene:

I Norge har interessegruppen for ergoterapeuter i revmatologi utviklet følgende anbefalinger for hvilke aspekter av funksjon og personlige faktorer som bør vurderes i klinisk praksis:

• Spør pasienten om hva som er hennes/hans største utfordring(er)
• Vurder aktivitetsbegrensninger og deltagelsesrestriksjoner
• Mål styrke i kraftgrep
• Mål smerte i hendene
• Mål bøye- og strekkedeficit i 2-5 finger
• Vurder deformiteter i midt- og ytterledd
• Vurder subluksasjon i tommelens rotledd
• Observer evne til å gripe rundt store gjenstander (åpningsgrep)
• Observer evne til å gripe rundt små gjenstander (pinsettgrep)
• Bruke vurderingsinstrumenter og -metoder som er gyldige, pålitelige og sensitive for endringer i funksjon (responsivitet)
  
  Referanser
  
  Kloppenburg M ,  Boyesen P, Visser AW, Haugen IK, Boers M, Boonen A, Conaghan PG, Hawker GA, Kvien TK, Landewe R, et al: Report from the OMERACT Hand Osteoarthritis Working Group: Set of Core Domains and Preliminary Set of Instruments for Use in Clinical Trials and Observational Studies.J Rheumatol 2015, 42: 2190-2197.
  
  Kjeken I : Occupational therapy-based and evidence-supported recommendations for assessment and exercises in hand osteoarthritis.Scand J Occup Ther 2011, 18: 265-281 
  

Pasientrapporterte måleinstrumenter ved håndartrose

Smerte og  stivhet kan registreres med ett spørsmål ved å bruke en 11-punkts numerisk rating skala (NRS). Pasienten skal gradere de smertene eller den stivheten hun/han har hatt i løpet av den siste uken. 0 indikerer ingen smerte eller ingen stivhet og 10 indikerer verst tenkelig smerte eller verst tenkelig stivhet.

Tretthet (fatigue)  kan registreres med ett spørsmål ved å bruke en NRS. Her skal pasienten angi den generelle graden av tretthet/utmattelse han/hun har opplevd siste uken, hvor 0 er ingen tretthet/utmattelse og 10 er verst tenkelig tretthet/utmattelse.

Tretthet kan også måles ved hjelp av spørreskjemaet Fatigue Severity Scale (FSS) som har 9 påstander knyttet til det å være sliten, uopplagt og ha mangel på overskudd. For hver påstand skal pasienten skal angi et tall fra 1 til 7, hvor 1 er helt uenig og 7 er helt enig. 

Pasientens globale vurdering av sykdomsaktivitet kan måles med ett spørsmål ved å bruke en NRS. Det finnes ulike versjoner av dette på norsk, dette er den versjonen som er i bruk ved Diakonhjemmet Sykehus. Her skal pasienten vurdere aktiviteten av sin artrose (kan spesifiseres til hofte, kne, hånd eller generell artrose) i løpet av den siste uken. Alle symptomer tatt i betraktning, så indikerer 0 at tilstanden er bra, ingen symptomer, mens 10 indikerer at tilstanden er svært dårlig.

Functional Index for Hand OsteoArthritis (FIHOA) er et spørreskjema med 10 spørsmål om funksjon ved håndartrose.

Australian/Canadian Osteoarthritis Hand Index (AUSCAN) er et spørreskjema med 15 spørsmål til pasienter med artrose i hånd som måler tre dimensjoner: smerte, stivhet og fysisk funksjon. Skjemaet er lisensbelagt.

Measure for activity performance of the hand (MAP-Hand) er opprinnelig utviklet for pasienter med revmatoid artritt, men kan også brukes ved håndartrose. MAP-Hand består av 18 standardiserte og 5 åpne spørsmål.

I kliniske studier brukes også noen ganger OMERACT/OARSI responder-kriterier som utfallsmål. Disse kriteriene deler pasienter inn i to grupper utfra om de har effekt av behandlingen eller ikke, basert på en sumscore av pasientrapportert smerte, sykdomsaktivitet og fysisk funksjon. 

Ressursbank spondyloartritt (SpA)

Om spondyloartritt

Her finner du mer informasjon om spondyloartritt. På nettsidene til ASAS kan du finne mye nyttig informasjon, for eksempel lysbilder til fritt bruk og ASAS anbefalinger.

Norsk Revmatikerforbund (NRF) har publisert et webinar om risiko for hjerte- og karsykdom ved revmatisk sykdom. 

Kort om SpA.pdf

Pasientinformasjon om SpA.pdf

ASAS klassifikasjon SpA_norsk.pdf

ASAS klassifikasjon SpA_engelsk.pdf

Evidens trening_SpA.pdf

Faglige anbefalinger fysioterapi

Fagprosedyre

Det foreligger en oppdatert, kunnskapsbasert fagprosedyre for fysioterapi ved spondyloartritt. Fagprosedyren finnes også i en kortversjon. 

Prosedyren er utviklet etter Kunnskapssenterets krav og metoder for utvikling av prosedyrer, herunder systematisk litteratursøk, kritisk gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget og en konsensusbasert arbeidsmetode. Her finner du ulike vedlegg som gir utfyllende informasjon om arbeidsprosess, kunnskapsgrunnlag og innhold i fagprosedyren: PICO-skjema, søkehistorikk, tabeller med forskningsbasert evidens og metoderapport. Fagprosedyren er også publisert på www.helsebiblioteket.no.

PICO-skjema_fagprosedyre fysioterapi ved spondyloartritt.pdf

Søkehistorikk fagprosedyre SpA.pdf

Metoderapport_fagprosedyre ved SpA.pdf

Evidens kondisjonstrening ved SpA.pdf

Evidens styrketrening fagprosedyre ved SpA.pdf

Evidens bevegelighetstrening ved SpA.pdf

Evidens treningsprogram med flere elementer fagprosedyre fysio ved SpA.pdf

Evidens bassengbehandling ved SpA.pdf

Evidens bløtdelsbehandling ved SpA.pdf

Kvalitetsindikatorer

Kvalitetsindikatorer for fysioterapi ved spondyloartritt er et spørreskjema som pasintene skal fylle ut selv. Angir pasientrapportert kvalitet på fysioterapibehandlingen ved spondyloartritt.

Råd om trening ved SpA

Les mer om evidens for trening ved SpA her.

Kondisjonstrening                                                                                                                                                                           Hensikten med kondisjonstrening er å øke fysisk form samt å redusere risiko for hjerte-og karsykdom. Du kan lese mer om hvorfor kondisjonstrening er viktig i vedlegget "Kondisjonstrening ved SpA" som du finner til høyre på denne siden. 

Anbefalingene for kondisjonstrening er:

• Enten: Moderat intensitet (≥ 5 dager per uke ≥ 30 minutter per dag, ≥ 150 minutter per uke). Moderat intensitet tilsvarer aktiviteter som medfører raskere pust enn vanlig, f.eks. hurtig gange. 
• Eller: Høy intensitet (≥ 3 dager per uke, ≥ 25 minutter per dag, ≥ 75 minutter per uke). Høy intensitet tilsvarer aktiviteter som medfører mye raskere pust enn vanlig, f.eks. gange i motbakke eller løping. 
• Eller: En kombinasjon av moderat og høy intensitet, f.eks. to høyintensive økter i uka og en lengre tur i helgen i moderat tempo. 
  
  Forslag til intervalløkter:  Intensitet i arbeidsperiodene skal være 85 - 95 % av maksimal hjertefrekvens. Dette tilsvarer 16 på Borg RPE skala. I pausene mellom innsatsperiodene gjennomføres gange ned mot 10 - 12 på Borg RPE skala. Start alltid med 10 minutter oppvarming og avslutt med 5 - 10 minutter nedtrapping. Jo mer stigning du velger, desto tøffere blir økten.

• 3 - 4 ganger 4 minutter; 2 minutter pause
• 4 - 6 ganger 3 minutter; 2 minutter pause
• 4 - 6 ganger 2 minutter; 1 minutt pause
• 10 ganger 45 sekunder; 1 minutt pause

Målsetting sammen med pasient

Test av bevegelighet

Bath Ankylosing Spondylitis Metrology Index - BASMI består av fem mål på leddbevegelighet i henholdsvis cervicalcolumna , thorakalcolumna, lumbalcolumna og hofteledd. Du finner mer om BASMI i Klinisk Verktøykasse. Bilder (6 stk) som viser hvordan BASMI gjennomføres ligger som vedlegget "Illustrasjon BASMI". Manual for utregning av BASMI finner du som vedlegg "Manual BASMI".

Bevegelighet i brystkassen (thoraxekskursjon). Illustrasjon av hvordan måling av brystkassebevegelighet gjennomføres finner du som vedlegg "Bevegelighet i brystkassen".

Test av muskelstyrke

Armhevinger

Det er ulik utgangsstilling for kvinner og menn. Kvinner har knær i bakken mens menn har strake knær. Hendene skal være plassert under skulder og peke fremover. Testen startes i nedre posisjon. Testperson hever kroppen ved å strekke albuene, og returnerer til nedre posisjon hvor brystkasse (ikke mage) berører underlaget. Ryggen skal være strak hele tiden. Se bilder (vedlegg) av utgangsstillinger og gjennomføring til høyre på denne siden. Normalverdier for henholdsvis kvinner og menn sortert etter aldersgrupper finner du som vedlegg her.  

Armheving start kvinner

Normative data: Se vedlegg.

Referanse: ACMSs Guidelines for Exercise Testing and Prescription.

Seteløft

Ligg på ryggen med knærne bøyd (90 grader) og med føttene i gulvet. Lårene skal ikke være i kontakt med hverandre. Hold hendene over hodet i høyde med ørene. Løft setet fra gulvet slik at skuldre, hofter og knær holdes i en rett linje. Hold posisjonen så lenge som mulig, til utmattelse eller smerter hindrer en til å fortsette. Dersom man greier å holde 2 minutter skal dominant bein strekkes. Dersom man har skade i dominant bein, skal det ikke-dominante beinet strekkes.

Seteløft gjennomføring

Normative data: Friske personer: 170 ± 42 sekunder, personer med ryggplager 77 ± 49 sekunder

Referanse: "A Clinical Tool for Office Assessment of Lumbar Spine Stabilization Endurance". Schellenberg et al. 2007

Sideplanken

Ligg på matte med strake bein. Den øverste foten plasseres foran den nederste foten for støtte. Skyv deg opp slik at kroppen er strak og kun føtter og albue er i bakken. Den "frie" armen holdes i kryss over brystet med hånd plassert på motsatt skulder. Hold stillingen så lenge du greier. Testen stoppes når hoften er tilbake på matten. Sideplanken utføres bilateralt for å påvise eventuelle sideforskjeller.

Normative data: 85 ± 3 sekunder

Referanse: "Endurance Times for Low Back Stabilization Exercises: Clinical Targets for Testing and Training From a Normal Database". McGill et al. 1999.

30-sekunder sette-og-reise seg

Bruke en vanlig spisestuestol uten armlener. Det er viktig at det er samme stol hver gang! Pasienten starter i sittende stilling og skal reise og sette seg så mange ganger han/hun klarer i løpet av 30 sekunder. Hendene holdes i kryss over brystet. Du finner bilde av utgangstilling og gjennomføring som vedlegg til høyre på denne siden.

Instruksjon: "Nå skal vi teste hvor mange ganger du klarer å reise og sette deg i løpet av 30 sekunder. Du skal reise deg helt opp - med strake knær - og sette deg helt ned igjen. Du trenger ikke lene deg mot rygglenet, men du skal sette deg helt ned for hver gang (ikke bare touche nedpå). Armene skal være i kryss foran brystet".

Vis pasienten øvelsen mens du snakker og la deretter pasienten gjennomføre et par prøveforsøk. Pasienten kan plassere bena slik han/hun selv ønsker.

"Jeg sier fra når du kan begynne. Husk at det er om å gjøre å reise og sette seg flest mulig ganger i løpet av 30 sekunder. Klar, ferdig, START!"

Tell antall repetisjoner høyt (tell når pasienten reiser seg opp). Pasienten skal strekke knærne helt ut og være tydelig nedpå setet for at repetisjonen skal telle. Ikke gi noen form for oppmuntring underveis. Dersom pasienten er mer enn halvveis oppe når det har gått 30 sekunder telles dette som en repetisjon. Noter antall repetisjoner.
Normative data: se vedlegg til høyre på denne siden.

Knebøy gjennomføring

Referanse: FYSIOPRIM (lenke)

Test av fysisk form, funksjon og aktivitet

Informasjon om hvorfor kondisjonstrening er viktig for personer med spondyloartritt kan du finne i vedlegget «Kondisjonstrening ved SpA». 

Kondisjonstester

Maksimal gangtest - tredemølletest (modifisert Balke rotokoll).    

Dette er en test med indirekte måling av aerob kapasitet (Vo2maks) som utfordrer pasienten til utmattelse. Testskjema, manual og excell-skjema for å regne ut VO2-maks finner du på siden for Maksimal gangtest - tredemølletest (modifisert Balkeprotokoll) i Klinisk verktøykasse.

 NKRR har laget en  FILM som viser hvordan tredemølletesten gjennomføres.   

Submaksimal gangtest på tredemølle. 

Submaksimal test på tredemølle er en test for å vurdere aerob kapasitet (VO2maks) ved hjelp av registrert puls og intensitet. Testskjema, manual og normalverdier for friske relatert til kjønn og aldersgrupper finner du på siden for "Submaksimal gangtest på tredemølle i Klinisk verktøykasse". 

NKRR har laget en FILM  som viser hvordan testen gjennomføres og tolkes. 

Test av anstrengelse 

For å måle en persons grad av anstrengelse kan man bruke Borg RPE skala. Metoden krever ikke noe utstyr. På siden for Borg RPE skala i Klinisk verktøykasse finner du nærmere omtale og instruksjon.

Test av funksjonell aktivitet og funksjon

• 6 minutters gangtest   er en test som er enkel å administrere, krever lite utstyr og kan gjennomføres innendørs. Du finner mer informasjon om testen og manual på siden for "6 minutters gangtest" i Klinisk verktøykasse. 
• Det foreligger en FILM som viser hvordan testen gjennomføres.
• Ankylosing Spondylitis Performance Based Improvement (ASPI)
  er en funksjonstest basert på spørreskjemaet BASFI. Du kan finner  testen og informasjon om gjennomføring som vedlegg på siden for ASPI i Klinisk verktøykasse.   SELVRAPPORTERT FYSISK FORM OG FYSISK AKTIVITET

Spørreskjema om fysisk form    

Spørreskjemaet ber pasienten vurdere sin egen fysiske form (kondisjon, styrke, bevegelighet, balanse) sammenlignet med jevnaldrende av samme kjønn. Du kan også finne spørreskjemaet som vedlegg til høyre på denne siden ("Selvvurdert fysisk form"). 

Spørreskjema om fysisk aktivitet (IPAQ-short) 

Spørreskjemaet kartlegger fysisk aktivitet. Basert på resulatene kan energiforbruk beregnes. Skjema og skåringsmanual ligger som vedlegg på siden for IPAQ-short i Klinisk verktøykasse.

Diverse ressurser

• Makspulskalkulator
• Kondiskalkulator
• Kondisjon: Normalverdier
• Dosering kondisjonstrening

Pasientrapporterte måleinstrumenter

Behandlingsmål kan settes sammen med pasienten ved å bruke Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS). Du kan også se denne filmen, som viser hvordan du gjennomfører testen.

Smerte  kan registreres ved å bruke en NRS-skala. Ved SpA er det viktig å registrere både nattsmerte ogryggsmerte.

Tretthet (fatigue)  kan registreres ved å bruke en NRS-skala, se vedlegg "NRS - tretthet/fatigue". Tretthet (fatigue) kan også  etterspørres ved hjelp av spørreskjemaet FSS (Fatigue Severity Scale). 

Ryggstivhet kan registreres ved å bruke en NRS-skala, se vedlegg "NRS - stivhet".

Smerte, tretthet og stivhet inngår i spørreskjemaet BASDAI (Bath Ankylosing Spondylitis Disease Activity Index).   

Sykdomsaktivitet kan registreres ved BASDAI (se punktet over) og ved ASDAS (Ankylosing Spondylitis Disease Activity Score).

Generelll sykdomspåvirkning kan registreres ved Bath Ankylosing Spondylitis Patient Global Score (BAS-G).  

Fysisk funksjon kan registreres ved spørreskjemaet  BASFI (Bath Ankylosing Spondylitis Functional Index). 

Mosjon kan etterspørres ved hjelp av HUNT-skjema (fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag). 

Fysisk aktivitet kan registreres ved hjelp av spørreskjemaet IPAQ (International Physical Activity Questionnaire). 

Fysisk form kan registreres ved hjelp av et spørreskjema utviklet av Strøyer et.al.i 2007. 

Utmattelse (fatigue)

Hvordan undersøke utmatelse (fatigue)

Første spørsmål i spørreskjemaet BASDAI (Bath Ankylosing Spondylitis Disease Activity Index) etterspør utmattelse (fatigue). Du finner hele BASDAI-skjemaet, samt beskrivelse og manual for utregning av BASDAI finner du her.     

Fatigue severity scale (FSS) er et spørreskjema med 9 spørsmål om det å være sliten, uopplagt og ha mangel på overskudd. Spørreskjemaet måler konsekvenser av utmattelse (fatigue) på funksjon i dagliglivet. Pasienten krysser av for hver av påstandene på en syvdelt skala hvor 1 = helt uenig og 7 = helt enig. Deretter kalkuleres en gjennomsnittsskår (FFS-skår) som er minimum 1 og maksimum 7. 

Diverse ressurser 

Det er laget en brosjyre "Til deg som har revmatisk sykdom og utmattelse". Norsk Revmatikerforbund (NRF) har publisert et webinar om kronisk utmattelse (fatigue). Nasjonal behandlingstjeneste for revmatologisk rehabilitering (NBRR) har laget en film trening og fysioterapi for mennesker med revmatisk sykdom og utmaltelse.

Ressursbank: Revmatoid artritt (RA)

Om revmatoid artritt (leddgikt)

Symptomer

Hvordan stille diagnosen

Behandling

Hva kan du gjøre selv?

Bruk av hjelpemidler kan lette mange daglige gjøremål. Det finnes et bredt utvalg å få kjøpt f.eks. i butikker som IKEA eller ENKLERE LIV eller nettbutikkene til ETAC og RONDA. Andre tilpasninger i hverdagen kan også være nødvendig. Ved forandringer i fingre og hender kan det hjelpe med enkle støtteskinner (som selges i APOTEK) eller ortoser. Noen ganger må pasienten henvises ergoterapeut eller sykehusavdelinger for å få tilpasset hjelpemidler eller ortoser. For tilpasning av såler og fottøy må man henvises til et ortopediteknisk verksted.

Kosthold

Mer informasjon

Nasjonal prosedyre for diagnostikk, behandling og oppfølging av revmatoid artritt

Tester av generell fysisk form og funksjon

Pasientrapporterte utfallsmål

Rehabiliteringsmål, mestring, sykdomspåvirkning og livskvalitet.

Spesifikk kartlegging av funksjon

Europeiske anbefalinger (EULAR) om pasientundervisning og sykepleierens rolle

EULAR kurs for helsepersonell

Informasjon om utmattelse (fatigue)