- Jeg føler landet trenger meg

Julie Berntsen er 29 år og jobber med de sykeste koronapasientene på Diakonhjemmet Sykehus. Hun har knapt snakket med samboeren sin på to måneder, men mener likevel at hun har verdens beste jobb.

Kontrastfylt. Her er Julie Berntsen både som sivil i normale klær og på jobb med fullt smittevernsutstyr

​- Det å få være med på å redde liv må være verdens beste jobb. Og den mest slitsomme akkurat nå, legger hun til.

På Intensivavdelingen har Julie Berntsen jobbet de siste to årene. Hit kommer de mest kritisk syke pasientene, og sykepleieren er godt vant med høyt og skiftende tempo. Men aldri før har hun vært borti de utfordringene hun nå står overfor.

Diakonhjemmet Sykehus har relativt sett hatt mange koronapasienter. Det skyldes antagelig både at sykehuset ligger i Oslo hvor mange er smittet, men også at sykehuset har ansvar for bydeler med landets eldste befolkning. 

- På et tidspunkt følte jeg at det kokte godt her. Ikke bare fordi vi hadde mye å gjøre, men også fordi alt vi gjør utføres med fullt smittevernsutstyr, fra topp til tå, og da blir det fryktelig varmt. Jeg står dypt konsentrert over avansert teknologi, for å sikre at pasienten blir behandlet så godt som mulig. I tillegg gjør jeg en del fysiske løft av pasientene, spesielt av de som er helt ute av stand til å bevege seg selv.

Berntsen jobber både dag- og nattskift og forteller at dagene til tider kan føles som de går i ett. Enkelte ganger har hun også måttet gå dobbelt skift. Likevel er det ikke bare et slit. Sykepleieren opplever mange givende stunder på jobben og husker spesielt ett møte med en pasient.

- Pasienten hadde ligget hos oss i flere uker, og var på et tidspunkt svært syk. Han hadde fått pustehjelp lenge. På vårt sykehus tar vi oss tid til å skrive dagbok til alle intensivpasientene. Vi tror det kan bidra til å hjelpe dem senere til å forstå hvilken behandling og krise de har vært gjennom. Jeg skrev dagbok til denne pasienten om sykdomsforløpet hans hver dag. Slik ble vi på en måte godt kjent, selv om vi kun kommuniserte med øynene våre. Den dagen han ble sterk nok og skulle overføres til en annen avdeling, tok vi oss alle tid til å vise ansiktene våre for ham. Da hadde han ikke sett et helt ansikt på nesten fire uker. Det øyeblikket vil nok både han, og vi som stod rundt han, huske.

På jobb er de aldri alene, men jobber i store, sammensatte team bestående av sykepleiere, spesialister og leger.

Samboeren til Berntsen jobber også som sykepleier, men på Oslo universitetssykehus. Når de nå en sjelden gang møtes hjemme i leiligheten på Tøyen er de ofte så slitne at de ikke orker å prate sammen.

- Samboeren min er heldigvis i samme yrke som meg, så jeg slipper å forklare hvordan dagen min har vært, om jeg ikke orker. Vi er stolte over jobbene våre, men vi ser fram til at denne tiden er over. Jeg gleder meg også til å kunne fortelle barnebarna våre en gang i fremtiden at vi var med på å redde liv under koronapandemien. 

Til høsten håper Berntsen at hun kan starte på intensivsykepleier-studiet hun har kommet inn på. Pandemien har gitt enda mer mening til jobben, og nå vet hun at det er intensivsykepleier hun vil bli. Da trenger hun to års videreutdanning. 

Berntsen håper at pandemien vil føre til at helsepersonell generelt blir satt enda mer pris på. 

- Vi gir så mye av oss selv, ikke bare som sykepleiere og annet helsepersonell, men også som medmennesker. Jeg elsker jobben min, og menneskene som trenger meg. Nå kjenner jeg også at hele landet trenger meg. Det er en god følelse.