Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
logo Diakonhjemmet sykehus

Behandling når kreftsykdommen ikke kan helbredes

Selv ved kreftsykdom som ikke kan helbredes, kan behandling forsinke sykdomsutviklingen og lindre plager. Det kan være aktuelt med cellegiftbehandling, immunterapi, hormonbehandling eller såkalt «målrettet behandling». Ofte benyttes også symptomlindrende strålebehandling.

Målsetningen med cellegiftbehandling er å forsinke utviklingen av kreftsykdommen ved å ødelegge kreftceller. Det finnes ulike typer cellegift for ulike kreftformer. Ofte gis kombinasjoner av flere typer cellegift. Behandlingen gis vanligvis intravenøst eller i tablettform, men i enkelte tilfeller kan det også gis med en sprøyte i musklatur. Cellegiften gis ofte over 1 - 5 dager med 2 - 4 ukers mellomrom.

Det er vanlig at det tas blodprøver og bildeundersøkelser som for eksempel CT eller MR før cellegiftbehandlingen starter. Etter 2-3 måneders behandling tas nye bilder og blodprøver for å se om kreftsvulsten(e) har stabilisert seg eller blitt mindre. Dersom det er tilfelle er det vanlig å fortsette behandlingen hvis bivirkningene er akseptable. I noen situasjoner er det tilstrekkelig med blodprøver for å vurdere behandlingseffekt. 

Dersom man etter mange måneders cellegiftsbehandling har oppnådd en situsjon med stabil sykdom eller tilbakegang av sykdom, er det vanlig at kroppen trenger hvile. Det kan da legges inn en pause i behandlingen. Dersom cellegiften du får ikke virker, kan det i noen tilfeller være aktuelt å skifte til annen type cellegift.

Cellegiftbehandling påvirker ikke bare kreftceller, men også kroppens normale celler. Særlig gjelder det normale celler som deler seg raskt som for eksempel hårceller, celler i tarmveggen og blodceller. Bivirkningene av cellegift skyldes skade på normale celler i ulike organer.

Immunterapi virker ved å aktivere pasientens eget immunforsvar, og dermed føre til at immunsystemet klarer å identifisere og angripe kreftceller. Til forskjell fra vanlig cellegift, kan det i noen tilfeller gå flere måneder før behandlingen har effekt. Et aktivert immunforsvar kan gå til angrep på kroppens egne organer og føre til betennelse og redusert funksjon, noe som gir opphav til andre typer bivirkninger sammenlignet med tradisjonell cellegift. 

I de siste 10 årene er det utviklet nye type kreftbehandling som angriper kreftcellene mer målrettet enn cellegift. Disse behandlingsformene påvirker kroppens normale celler i mindre grad, og kan gis alene eller i kombinasjon med cellegiftbehandling ved enkelte krefttyper. Behandling gis som tabletter eller intravenøst. Ofte, men ikke alltid, gir denne typen behandling mindre bivirkninger enn tradisjonell cellegiftbehandling.

Enkelte kreftformer, som prostatakreft og brystkreft, er det vi kaller hormonfølsomme. Målsetningen med hormonbehandling er å motvirke kjønnshormonene testosteron og østrogen sin stimulerende effekten på vekst og deling av kreftcellene.

Hormonbehandlinger gis som tabletter eller ved sprøyter. Typiske bivirkninger er redusert seksualfunksjon, hetetokter og tap av ben- og muskelmasse. Selv om hormonbehandlingen kan ha stor innvirkning på livskvaliteten, gir behandlingen mindre alvorlige bivirkninger enn hva vi kan se ved cellegiftbehandling.

Ved uhelbredelig kreftsykdom kan strålebehandling benyttes for å forebygge eller lindre plagsomme symptomer. Det tilstrebes å gi stråledose som er tilstrekkelig til å stanse kreftsvulstens vekst og skadelige effekt på sine omgivelser, og samtidig i størst mulig grad begrense stråleskade på friskt vev.

All strålebehandling er individuelt tilpasset. For at behandlingen skal kunne planlegges og gjennomføres, kreves godt tverrfaglig samarbeid av et fagteam bestående av leger, medisinske fysikere og stråleterapeuter. Leger vurderer sykdomsbildet og avgjør hvilket område som skal behandles og hvor høy stråledose som skal gis. Antall behandlinger varierer avhengig av indikasjon, svulstens type, størrelse og lokalisasjon. Medisinske fysikere og stråleterapeuter planlegger og kvalitetssikrer behandlingen.




Før

I mange tilfeller krever cellegiftbehandling forberedelse i form av forebyggende kvalmebehandling. Behandlingen kan ofte gir hårtap, og mange ønsker av den grunn å få tilpasset parykk. I noen tilfelle er det også nødvendig med annen forberedende behandling (eksempelvis medikamentell behandling eller tannbehandling) for å forhindre plagsomme eller alvorlige bivirkninger. Slike forberedelser er i noen tilfeller også nødvendig forut for strålebehandlig.

Kreftpasienter som skal starte behandling vil derfor alltid få time hos kreftlege med undersøkelse og informasjon om behandlingens formål, virkning og bivirkninger. Da vil du også få nøye informasjon om hva du må forholde deg til i behandlingsløpet.

Under

Medikamentell kreftbehandling blir gitt over en eller flere dager, typisk med 2 - 3 ukers opphold mellom kurene. Strålebehandling gis vanligvis som en behandling på ca. 20 minutter, en eller flere påfølgende dager. I de fleste tilfellene gis behandlingen poliklinisk.

Alvorlige bivirkninger av kreftbehandling kan oppstå på ulike tidspunkt i behandlingsforløpet, ofte mens du er hjemme. For eksempel kan cellegift gi svekket immunforsvar og alvorlige infeksjoner som må behandles på sykehuset. Også andre bivirkninger kan trenge rask sykehusbehandling. Du vil bli nøye informert om forholdregler hjemme forut for behandlingsstart.

Etter

Når behandlingen er avsluttet kan du vanligvis reise hjem og være i vanlig aktivitet, men de første dagene vil mange kunne oppleve varierende grad av bivirkninger. 

Også bivirkninger av strålebehandling kan vedvare, og noen ganger forbigående forverres i noen uker etter at behandlingen er avsluttet. Bivirkningens karakter og eventuelle forholdsregler etter avsluttet behandling bestemmes av stråledose og hvilket område som strålebehandles.

Før behandlingen avsluttes vil det bli gitt nærmere informasjon om oppfølging og kontroller.

I perioder uten aktiv behandling, for eksempel under pause i cellegiftbehandling, kan kontroller skje i samarbeid mellom deg som pasient, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.