Ressursbank for håndartrose

​​O​ppsumm​ering

• Artrose er den vanligste revmatiske sykdommen.
• Artrose er en vanlig leddsykdom som hyppigst rammer leddene i knær, hofter og hender.
• Artrose påvirker alle deler av leddet. Blant annet blir brusken gradvis tynnere og kan forsvinne helt.
• Symptomene kommer gjerne gradvis og oftest i form av smerter, stivhet, bevegelsesvansker og hovne ledd. Mange kan oppleve at smertene varierer og er bedre i perioder.
• Omtrent halvparten av befolkningen får artrose i løpet av livet. Risikoen for å utvikle artrose øker med alderen, og sykdommen opptrer hyppigst fra 45 - 50 års alder og oppover.
• Andre risikofaktorer er overvekt, tidligere skader i leddet eller at man har familiemedlemmer med artrose.
• Artrose er en kronisk sykdom og det finnes ingen kur, men det finnes behandling som kan redusere smerter og bedre funksjonen:
  * Alle med artrose anbefales å få informasjon om sykdommen, drive jevnlig fysisk aktivitet/veiledet trening og gå ned i vekt dersom man er overvektig.
  * Noen kan ha behov for medikamentell behandling (smertestillende og betennelsesdempende medikamenter), fysioterapi, ergoterapi og hjelpemidler.
  * Et fåtall utvikler en alvorlig grad av artrose. I de tilfellene kan det være aktuelt med kirurgisk behandling etter at de andre tiltakene er forsøkt. 

Hva er a​​​rtrose?

Artrose er en leddsykdom som påvirker alle strukturene i leddet som brusk, bein, leddhinne, leddbånd og muskulatur. Sykdommen er mest kjent for svekkelsen av brusken. Artrose kan forekomme i ett enkelt ledd eller i flere ledd. Sykdommen kan ramme alle ledd i kroppen, men opptrer hyppigst i hofter, knær og fingerledd.

Omtrent halvparten av befolkningen får artrose i en eller annen form i løpet av livet. Årsaken til sykdommen er ukjent, men det er vist at faktorer som arv, alder, tidligere skader i leddet og overvekt spiller inn. I tillegg er kvinner mer utsatt for å få artrose enn menn. Sannsynligheten for å få artrose øker med alderen, og fra 50-års alder ser vi en klar økning av antall personer som får artrose.

Man kan ha betydelige artroseforandringer på røngtenbilder uten å være særlig plaget av det, eller ha betydelige plager uten at dette samsvarer med funn på røngtenbilder. Behandlingen rettes imidlertid mot pasientens symptomer, og ikke mot eventuelle funn på røngtenbilder.

Sym​​p​tomer

De vanligste symptomene er smerter og stivhet i ledd. Ofte blir også musklene og leddbåndene som omgir leddene smertefulle. Ved inaktivitet kan musklene svekkes, og leddene kan oppleves ustabile.

Symptomene kommer gjerne gradvis. Det kan bli mer smertefullt å gjøre enkelte bevegelser, og nattsmerter kan opptre. Ved artrose i fingerleddene sees ofte knuter på midt- og ytterleddene. Symptomene vil som regel variere mellom gode og dårligere perioder.

Noen kan bli plaget av en vedvarende utmattelse, også kalt fatigue, som er en overveldende opplevelse av tretthet og mangel på energi. Hvile og søvn hjelper da ikke på samme måte som ved vanlig tretthet.

Dia​gn​ostisering

Fastlegen kan vanligvis stille diagnosen ved å undersøke leddet og snakke med pasienten. Noen ganger er det nødvendig med billeddiagnostikk, som røntgen, ultralyd eller MR, eller blodprøver for å avkrefte andre mulige sykdommer.

Beh​​an​dling

Det finnes ingen medikamentell behandling som kan kurere artrose, men det finnes flere behandlingsalternativer som kan redusere symptomene og bedre funksjonen. Alle med symptomatisk artrose bør få informasjon om sykdommen, drive jevnlig fysisk aktivitet og individuelt tilpasset trening og gå ned i vekt dersom man er overvektig. De som har moderat artrose kan i perioder også ha behov for smertestillende og betennelsesdempende medikamenter, ulike hjelpemidler og fysioterapi. De som har håndartrose kan ha nytte av ergoterapi. De få som utvikler en alvorlig grad av artrose vil i tillegg, etter å ha prøvd trening og eventuelt hjelpemidler og ortoser, kunne ha nytte av henvisning til kirurg for å vurdere mulig kirurgisk inngrep.  

Hva kan ​​p​asienten gjøre selv?

Sammenlignet med medikamenter er trening like eller kanskje mer effektiv som smertelindring og har ingen alvorlige bivirkninger. Både kondisjon- og styrketrening er anbefalte treningsformer. I dårlige perioder kan trening i vann være et godt alternativ. Husk at når personer med artrose starter med en ny treningsform eller øker aktiviteten, så hører det med en periode med ekstra smerter (f.eks. leddsmerter eller muskelstølhet). Disse smertene avtar ganske raskt.

I tillegg anbefales alle med artrose, i likhet med resten av befolkningen, å være i fysisk aktivitet 30 minutter hver dag. Fysisk aktivitet har flere gunstige tilleggseffekter for helse og velvære.

Å bruke stokk og tape kneet, innleggssåler og betennelsesdempende/ smertestillende kremer kan gjøre det lettere å være fysisk aktiv. Ortoser (støtteskinner) og hjelpemidler kan også lindre symptomene.

Deltakelse på pasientundervisning om artrose gir økt kunnskap og kan bidra til trygghet og bedre mestring av hverdagen.

Mer i​​nf​​ormasjon

Norsk Revmatikerforbund (NRF)

Temahefte om artrose 

NKRR

Hva er artrose? (youtube.com)

Hvordan behandle artrose? (youtube.com)

Overvekt og artrose (youtube.com)

Helsebiblioteket

Generell informasjon om artrose

UpToDate: Informasjon om artrose på engelsk beregnet på helsepersonell

Best Practice

Osteoartritis

Diakonhjemmet sykehus

Brosjyre om utmattelse (fatigue)

Nasjonal behandlingstjeneste for revmatologisk rehabilitering (NBRR)

Film om trening og fysioterapi for mennesker med revmatisk sykdom og utmattelse (youtube.com)

Artrosekurs

Flere Lærings- og mestringssentre omkring i landet arrangerer artrosekurs, blant annet:

• Diakonhjemmet sykehus (Lærings- og mestringssenteret)     
• Sykehuset Telemark ( Lærings- og mestringssenter)
• Sykehuset Møre og Romsdal (Kurs og opplæring for pasient og pårørende)
• St.Olav Hospital (Artrose i kne-og hofteledd)
• Revmatismesykehuset Lillehammer (Temadag håndartrose)

Norsk Revmatikerforbund har laget et skreddersydd aktivitetstilbud for mennesker med muskel- og skjelettplager: «Kom i form med NRF». Dette er et web-basert kurs der deltakerne får treningsprogram, øvelser og tips direkte på mobilen.

​Det finnes ingen norske retningslinjer for behandling ved håndartrose, men det finnes noen internasjonale behandlingsanbefalinger, som også kan egne seg for norske forhold. Blant de mest anerkjente er anbefalingene fra American College of Rheumatology (ACR) fra 2012, National Clinical Guideline Centre i England (NICE) fra 2014 og European League Against Rheumatism (EULAR) oppdaterte anbefalinger fra 2018. Her understrekes det at kirurgi først er aktuelt etter at annen anbefalt behandling er prøvd. Fordi det fremdeles finnes få studier om effekt av behandling ved håndartrose, er mange av disse anbefalingene i hovedsak basert på ekspertuttalelser.

Oversikt over de ikke-medikamentelle anbefalingene fra de tre nevnte retningslinjene

Det finnes ingen kur for artrose, og behandlingen retter seg mot å redusere smerte og bedre/vedlikeholde funksjonen. Ikke-medikamentell behandling er anbefalt for alle personer med artrose, og kjernebehandlingen er pasientinformasjon og trening (se behandlingstriangel i figur under). Smertestillene og betennelsesdempende medikamenter kan være aktuelt i perioder for noen, mens kirurgisk behandling vanligvis er begrenset til et fåtall av de som får en alvorlig grad av artrose i tommelens rotledd (CMC1).

Behandlingstriangel for håndartrose (adaptert fra Lohmander & Roos, Lancet 2007)

Alle med symptomatisk artrose bør få tilbud om kjernebehandlingen ved artrose, som ved håndartrose er informasjon og trening. Informasjonen bør omhandle hva artrose er, hvilke behandlingsalternativer som finnes og hvordan man kan mestre hverdagen med håndartrose. Regelmessig fysisk aktivitet og veiledet håndtrening vil redusere smerter og bedre funksjonen.

For mange vil kjernebehandlingen være tilstrekkelig til å dempe smerter og bedre funksjon, men noen vil kunne ha behov for å prøve annen supplerende behandling som smertestillende- eller betennelsesdempende medikamenter, ergoterapi/fysioterapi, ortose (støtteskinne) for tommelen eller enkle hjelpemidler.

Et fåtall vil utvikle en så alvorlig grad av artrose at det er hensiktsmessig med en operasjon. Ved håndartrose er det mest vanlige inngrepet i tommelens rotledd (carpo-metacarpalleddet). Det anbefales at man systematisk forsøker ikke-kirurgiske tiltak i 3-6 måneder før man vurderer henvisning til kirurg med tanke på kirurgisk inngrep.

Dersom man ønsker å undersøke om behandlingsanbefalingene følges, har vi utviklet et spørreskjema der pasientene kan krysse av for hvilken informasjon, råd og behandling de har fått av helsepersonell for sin artrosesykdom.

​Artrose kan i dag ikke kureres. I behandlingen ønsker man å oppnå smertelindring og å bedre funksjon. Bevegelse og bruk av kroppen bedrer ernæringen til brusken og styrker leddene. I behandlingsanbefalingene inngår derfor trening av hendene.

Det er gjort flere studier som undersøker effekt av trening ved håndartrose. Disse er oppsummert i en Cochrane oversikt. Konklusjonen i denne oversikten er at trening har en positiv effekt på smerte, stivhet og aktivitetsutførelse. Funn fra en av studiene som inngår i kunnskapsoversikten viser også at trening bidrar til å vedlikeholde leddbevegelighet i fingrene (Henning et al. 2015).

Vi vet altså at trening hjelper, men vi vet lite om hvorfor, eller hvordan treningen bør doseres for å få best mulig utbytte.

Mange av antagelsene som gjelder hofte- og kneartrose kan også fremsettes for håndartrose. Musklene i hendene er små og håndtrening har sannsynligvis liten kondisjonsfremmende effekt, med mindre man kombinerer det med annen trening som involverer bruk av hele kroppen.

Se oppsummering av behandlingsanbefalinger for​ hofte- og kneartrose

Fokusert trening

Når man trener anbefales det å fokusere på én ting av gangen. Det anbefales å gjøre øvelsene med en hånd av gangen og å konsentrere seg om akkurat denne ene øvelsen.

Trening, smerte og hevelse

Det er ikke farlig å trene med smerter når man har artrose, så lenge smerten er akseptabel. På en skala fra 0 (ingen smerter) til 10 (verst tenkelig smerte), regnes trening som gir smerter mellom 0-2 som trygg og 2-5 som akseptabel. Treningen bør ikke resultere i vedvarende smerter over 5.  

Ofte får man litt økte smerter når man starter med en ny aktivitet eller nye øvelser. Dette er helt ufarlig og avtar vanligvis etter tre-fire ganger. Smertene kan også oppstå mens man trener eller i etterkant av aktivitet. Er ikke smertenivået tilbake til utgangspunktet ett døgn etter avsluttet trening, kan det være et tegn på at man har gjort litt for mye. Da bør man redusere intensiteten ved å gå ned i antall repetisjoner eller ta i litt mindre. Når smertene roer seg kan man igjen øke antall repetisjoner og/eller bruke mere kraft i styrkeøvelsene.

Synlig økende hevelse i et ledd kan være også et tegn på at man har tatt i for mye og bør justere treningsprogrammet.

Treningsprogram

Nedenfor viser vi et treningsprogram hvor vi har fulgt anbefalingene fra the American College of Sports Medicine for trening av eldre personer. Der anbefales det å trene 20-30 minutter tre dager i uken, og at man har en hviledag etter hver treningsdag.

Øvelsene kan gjøres når som helst og hvor som helst, men man bør konsentrere seg om øvelsen og gjennomføre denne riktig. Mange erfarer at det er enklere å gjennomføre treningen til en fast tid, og gjerne også et fast sted. Sitt ved et bord, eller bruk armlenene på en stol, slik at underarmene hviler godt på underlaget. Pass på å senke og slappe av i skuldrene før start og pust godt underveis.

Oppvarming

Før treningen kan man varme opp med å smøre hendene inn med fuktighetskrem og massere kremen godt inn i hendene. De fleste øvelsene utføres 5 ganger de første 2 ukene. Deretter kan man øke til 10 ganger og fortsette med det. Vi anbefaler å trene 2-3 ganger per uke.

Se filmer som viser håndtreningsøvelser!

Vedlikehold

Doseringsanbefalingene i treningsprogrammet gjelder for å oppnå en økning i muskelstyrke. Det anbefales at man i alle fall i perioder av året følger disse anbefalingene. Når man har kommet opp på et akseptabelt nivå, vil det normalt være mulig å vedlikeholde styrken med færre treningsøkter pr uke. Her vil det være individuelle forskjeller i forhold til hvor mye som skal til for å vedlikeholde nivået.

Bruk hendene i hverdagen

Trening er bra for å øke kraft og bevegelighet. Å bruke hendene i hverdagsaktiviteter er også viktig, så man bør fortsette med de aktivitetene man er glad i. Det kan være å drive med håndarbeid, å spille et instrument, snekkerarbeid, eller andre hobbyer og daglige gjøremål.

​Dersom mål og prioriteringer skapes i tett samarbeid mellom pasient og terapeut, øker sjansene for at behandlingen lykkes. Pasientspesifikke instrumenter hvor pasienten selv velger hva som er viktige aktiviteter å jobbe med i behandlingen, danner et godt grunnlag for å utarbeide relevante mål og evaluere hvorvidt disse nås i løpet av behandlingen.

Nedenfor følger beskrivelse av to slike instrumenter, henholdsvis Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS) og the Canadian Occupational Performance Measure (COPM). Felles for de to instrumentene er at de kan brukes som grunnlag for å utvikle behandlings- eller rehabiliteringsmål, og til å overvåke og evaluere nytten av behandlingen eller rehabiliteringen. 

Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS) er et pasientspesifikt måleinstrument der den enkelte pasient selv formulerer minimum en (og inntil fem) viktig aktivitet(er) eller gjøremål som de har problemer med å utføre eller ikke kan utføre på grunn av sin artrose. Deretter vurderer de nåværende grad av vanskelighet for hver av de beskrevne aktivitetene på en skala fra 0-10, der 0 = «Kan ikke utføre aktiviteten» og 10 = «Kan utføre aktiviteten som før sykdommen».

Bruk av PSFS som et verktøy i anamneseopptak kan bidra til å sikre at pasienten involveres i vurderinger og betraktninger om sine funksjonsproblemer.

Se filmen som viser hvordan du gjennomfører og tolker PSFS

Få en grafisk fremstilling av endringen ved å fylle inn pasientens svar 

The Canadian Occupational Performance Measure (COPM) er et annet pasientspesifikt instrument. Vurderingen starter med et semistrukturert intervju hvor pasienten beskriver sine problemer med å utføre aktiviteter innen ni aktivitetskategorier. Deretter scorer hun/han betydning av hver av de beskrevne aktivitetene på en skala fra 1 til 10 (1 = «ikke viktig i det hele tatt» og 10 = «veldig viktig»). Avslutningsvis velger pasienten ut tre til fem av de viktigste aktivitetene og scorer hver av disse for "Utførelse" og "Tilfredshet med utførelse" på skalaer fra 1 til 10 (10 = «Kan utføre svært bra» eller «Svært tilfreds»).Basert på de prioriterte aktivitetene kan man utvikle rehabiliteringsmål sammen med pasienten. 

Diverse ressurser

• Tuva Moseng og medarbeidere (2013) har skrevet en artikkel på norsk som omhandler bruk av PSFS i primærhelsetjenesten.
• Hanne Dagfinrud (2015) har skrevet en artikkel om viktigheten av å dokumentere praksis sammen med pasienten.
• Norsk versjon av COPM er kvalitetssikret i forhold til validitet, responsivitet og anvendelighet i forhold til personer med håndartrose: Kjeken I, Slatkowsky-Christensen B, Kvien TK, Uhlig T: Norwegian version of the Canadian Occupational Performance Measure in patients with hand osteoarthritis: validity, responsiveness, and feasibility. Arthritis Rheum 2004, 51:709-715. Les abstraktet 
• Se filmen som viser bruk av motiverende intervju i et COPM-intervju

Prosedyren nedenfor tar utgangspunkt i Nationell mätmanual  fra Handkirurgisk kvalitetsregister (HAKIR) i Sverige.

Leddbevegelighet er viktig for gripe- og slippefunksjonen i hendene. Nedsatt leddbevegelighet ved håndartrose skyldes oftest leddhevelse, leddpåleiringer (osteofytter) eller inaktivitet for eksempel på grunn av smerter.
Å vedlikeholde eller bedre leddbevegelighet er derfor ofte et behandlingsmål dersom pasienten har nedsatt bevegelighet. For å overvåke behandlingsresultater kan det være aktuelt å måle leddbevegelighet før, underveis og etter behandling (for eksempel håndtrening eller kirurgi). Det er mange måter å måle leddbevegelighet på. Nedenfor presenterer vi noen vanlige metoder som brukes i klinikk og forskning.

Det er gjort lite forskning på hvor pålitelige (reliable) disse målemetodene er. Det er uansett viktig at man innenfor et fagmiljø eller prosjekt øver seg og samkjører praksis så man sikrer seg at de ulike fagutøverne gjennomfører målingene mest mulig likt.

Knyttedeficit 2-5 finger (målt i millimeter)

Pasienten sitter med albuen på bordet og underarm og håndledd holdes i nøytral stilling. Mål fra distalt på fingertupp (dvs midt på pulpa under neglen) til proksimale bøyefure. Mål en og en finger. - Deficit måles i mm. 0 mm innebærer full fleksjon. 

​

Opposisjonsdeficit (målt i millimeter)

Pasienten sitter med albuen på bordet og underarm og håndledd i nøytral stilling.  Pasientens bes om å bøye tommelen mot lillefinger så fingertuppene møtes. Mål fra distalt på fingertupp tommel (dvs midt på pulpa under neglen) til distalt på fingertupp lillefinger.   Deficit måles i mm. 

Fleksjon MCP1 (målt i grader)

Pasienten sitter med albuen på bordet, underarm i nøytral stilling og håndledd i 0-30 graders ekstensjon. Fleksjon måles i grader med goniometer. Goniometeret plasseres på dorsalsida av tommelen (langs grunnfalang og midtfalang).

Fleksjon tommelens IP-ledd (målt i grader)

Pasienten sitter med albuen på bordet, underarm i nøytral stilling og håndledd i 0-30 graders ekstensjon. Fleksjon måles i grader med goniometer. Goniometeret plasseres på dorsalsida av tommelen (langs midtfalang og ytterfalang).

Kapandji Index

Kapandji Index ble utviklet av en fransk kirurg for på en enkel måte å måle bevegelse i tommelen. Den finnes i to versjoner – den originale Kapandji Index og en modifisert Kapandji Index. Vi presenterer her den modifiserte Indexen, som er testet for validitet, reliabilitet, responsivitet og anvendelighet ved håndartrose. 

Pasienten sitter med albuen på bordet, underarm i nøytral stilling og håndledd i 0-30 graders ekstensjon. Hun/han bes om å berøre de angitte punktene med tuppen av tommelfingeren. Kapandji score tilsvarer den høyeste verdien pasienten oppnår – dvs det punktet nærmest distale bøyefure hun/han når med tuppen av tommelfingeren.

Referanser

Lefevre-Colau MM, Poiraudeau S, Oberlin C, Demaille S, Fermanian J, Rannou F, Revel M: Reliability, validity, and responsiveness of the modified Kapandji index for assessment of functional mobility of the rheumatoid hand.Arch Phys Med Rehabil 2003, 84: 1032-1038.

Kroon FPB, Damman W, Liu R, Bijsterbosch J, Meulenbelt I, van der Heijde D, Kloppenburg M: Validity, reliability, responsiveness and feasibility of four hand mobility measures in hand osteoarthritis.Rheumatology (Oxford) 2017. 

​Test av håndkraft med JAMAR dynamometer – digital versjon

God håndkraft er viktig for å klare ulike gjøremål i hverdagen. Forskning viser at personer med håndartrose ofte har redusert håndkraft, men at kraften kan bedres gjennom håndtrening. Før man starter håndtrening eller annen type behandling som kan antas å ha innflytelse på håndkraft anbefales det å måle styrken i kraftgrep. Målingen bør gjentas etter f.eks. fire og tolv uker for å vurdere om behandlingen har ønsket effekt.

Det finnes flere ulike instrumenter som kan brukes til en slik måling. Her presenteres fremgangsmåten når man bruker JAMAR dynamometer i digital versjon. Dette kan bestilles på nettet og koster mellom 4000 og 5000 kr, avhengig av leverandør. 

Fremgangsmåte ved måling

1. Pasienten sitter ved en bordende eller et håndbord. Albue skal være i 90 grader og bordet skal støtte underarmen fram til ulnahodet slik at hånd og håndledd er utenfor bordkanten.
2. Sjekk at dynamometeret er nullstilt, og at grepet på apparatet står i riktig stilling, som normalt vil være i «det andre hakket». Dersom dette fravikes pga svært liten eller svært stor hånd, bør det noteres.
3. Terapeuten gir følgende instruksjon:      
   Når jeg sier klar ferdig gå, skal du klemme til så hardt du kan mens jeg teller til 3.
   Klar ferdig gå!
   En – to – tre ( 3 sekunder)
   – slipp!

Notér ned verdien i displayet, og gjenta for andre gang: Klar ferdig gå!

Det skal måles 3 ganger på den ene hånden før man bytter til den andre.

Testverdien regnes ut ved å ta gjennomsnitt av de tre målingene for hver hånd.

Når man måler håndkraft i kliniske studier er det vanlig å slå mynt og kron om hvilken hånd man starter med. Dette skyldes at det er en viss læringseffekt når pasienten har gjennomført testen noen ganger, som kan resultere i at målingene med hånd nummer to systematisk blir noe høyere enn med hånd nummer en. I klinisk praksis varierer det hvilken hånd mans starter med (f.eks. alltid høyre hånd, alltid den hånden de har minst plager i eller alltid dominant hånd). Det anbefales imidlertid å gjøre det på samme måte med alle pasienter.

Nedenfor følger tabeller med norske normalverdier for håndkraft målt med JAMAR. Disse kan brukes til å sammenligne pasientens verdier med tilsvarende for en frisk person av samme kjønn og alder. Normalverdiene hentet fra en artikkel av Tveter et al. 2014 . 

Det er utviklet anbefalinger for hva (hvilke aspekter av funksjon) man skal måle både i kliniske studier og i klinisk praksis ved håndartrose.

OMERACT (en forskningsgruppe som arbeider med utfallsmål i kliniske studier) har laget anbefalinger for hva som bør undersøkes i kliniske studier (se figuren nedenfor). Aspektene i den innerste sirkelen bør vurderes i alle studier, mens aspektene i den ytterste sirkelen er mest aktuelle i observasjonsstudier og studier av intervensjoner som antas å påvirke leddstrukturer. Aspekter merket med stjerne markerer at det ikke er utviklet håndartrosespesifikke måleinstrumenter. 

I tabellen nedenfor følger en oversikt over hvilke instrumenter OMERACT-gruppen anbefaler for å vurdere de ulike aspektene:

I Norge har interessegruppen for ergoterapeuter i revmatologi utviklet følgende anbefalinger for hvilke aspekter av funksjon og personlige faktorer som bør vurderes i klinisk praksis:

• Spør pasienten om hva som er hennes/hans største utfordring(er)
• Vurder aktivitetsbegrensninger og deltagelsesrestriksjoner
• Mål styrke i kraftgrep
• Mål smerte i hendene
• Mål bøye- og strekkedeficit i 2-5 finger
• Vurder deformiteter i midt- og ytterledd
• Vurder subluksasjon i tommelens rotledd
• Observer evne til å gripe rundt store gjenstander (åpningsgrep)
• Observer evne til å gripe rundt små gjenstander (pinsettgrep)
• Bruke vurderingsinstrumenter og -metoder som er gyldige, pålitelige og sensitive for endringer i funksjon (responsivitet)
  
  ​

Referanser

Kloppenburg M,  Boyesen P, Visser AW, Haugen IK, Boers M, Boonen A, Conaghan PG, Hawker GA, Kvien TK, Landewe R, et al: Report from the OMERACT Hand Osteoarthritis Working Group: Set of Core Domains and Preliminary Set of Instruments for Use in Clinical Trials and Observational Studies.J Rheumatol 2015, 42: 2190-2197.

Kjeken I : Occupational therapy-based and evidence-supported recommendations for assessment and exercises in hand osteoarthritis.Scand J Occup Ther 2011, 18: 265-281 

Smerte og  stivhet kan registreres med ett spørsmål ved å bruke en 11-punkts numerisk rating skala (NRS). Pasienten skal gradere de smertene eller den stivheten hun/han har hatt i løpet av den siste uken. 0 indikerer ingen smerte eller ingen stivhet og 10 indikerer verst tenkelig smerte eller verst tenkelig stivhet.

Tretthet (fatigue)  kan registreres med ett spørsmål ved å bruke en NRS. Her skal pasienten angi den generelle graden av tretthet/utmattelse han/hun har opplevd siste uken, hvor 0 er ingen tretthet/utmattelse og 10 er verst tenkelig tretthet/utmattelse.

Tretthet kan også måles ved hjelp av spørreskjemaet Fatigue Severity Scale (FSS) som har 9 påstander knyttet til det å være sliten, uopplagt og ha mangel på overskudd. For hver påstand skal pasienten skal angi et tall fra 1-7, hvor 1 er helt uenig og 7 er helt enig. 

Pasientens globale vurdering av sykdomsaktivitet kan måles med ett spørsmål ved å bruke en NRS. Det finnes ulike versjoner av dette på norsk, dette er den versjonen som er i bruk ved Diakonhjemmet Sykehus. Her skal pasienten vurdere aktiviteten av sin artrose (kan spesifiseres til hofte, kne, hånd eller generell artrose) i løpet av den siste uken. Alle symptomer tatt i betraktning, så indikerer 0 at tilstanden er bra, ingen symptomer, mens 10 indikerer at tilstanden er svært dårlig.

Functional Index for Hand OsteoArthritis (FIHOA) er et spørreskjema med 10 spørsmål om funksjon ved håndartrose.

Australian/Canadian Osteoarthritis Hand Index (AUSCAN) er et spørreskjema med 15 spørsmål til pasienter med artrose i hånd som måler tre dimensjoner: smerte, stivhet og fysisk funksjon. Skjemaet er lisensbelagt.

Measure for activity performance of the hand (MAP-Hand) er opprinnelig utviklet for pasienter med revmatoid artritt, men kan også brukes ved håndartrose. MAP-Hand består av 18 standardiserte og 5 åpne spørsmål.

I kliniske studier brukes også noen ganger OMERACT/OARSI responder-kriterier som utfallsmål. Disse kriteriene deler pasienter inn i to grupper utfra om de har effekt av behandlingen eller ikke, basert på en sumscore av pasientrapportert smerte, sykdomsaktivitet og fysisk funksjon. ​