Ressursbank for revmatoid artritt (RA)

Leddgikt heter på fagspråket revmatoid artritt (RA). Den kan oppstå i alle aldre, men er vanligst i alderen 40 til 60 år. I motsetning til andre revmatiske sykdommer med betennelse i ledd gir leddgikt ofte symmetrisk påvirkning (påvirker for eksempel begge håndledd, begge knær, eller begge skuldre). Typiske sykdomstegn ved leddgikt er betennelse i ledd, smerte, stivhet og hevelse. Det er viktig å starte medikamentell behandling så raskt som mulig for å redusere sykdomsaktivitet med benskade i ledd. Den revmatiske betennelsen ved leddgikt kan også angripe indre organer. Man regner med at ca. ½-1% av befolkningen i Norge har leddgikt med ca. 25 nye tilfeller årlig per 100.000. Det er flere kvinner enn menn som får sykdommen.

Symptomer

Typiske sykdomstegn ved leddgikt er betennelse i ledd, smerte, stivhet, utmattelse og hevelse. Leddbetennelsen påvirker først og fremst leddhinnen rundt leddet, men både ben og brusk kan skades. Ved blodprøver påvises regelmessig revmatoid faktor (RF) eller antistoffer mot citrinulerte peptider (a-CCP) i blodet. Slike autoantistoffer er rettet mot kroppsvev som har gjennomgått forandringer så det oppfattes som fremmed av immunforsvaret. Prøven er positiv hos 70-80 % av pasienter med leddgikt.

Hvordan stille diagnosen

En leddgiktsykdom bruker ofte tid på å utvikle seg. I begynnelsen kan det være vanskelig å vite hva slags revmatisk sykdom som er under utvikling. Legen snakker med deg, undersøker leddene dine og tar blodprøver for å stille diagnosen. Vanlige sykdomstegn det undersøkes etter er morgenstivhet, betente ledd og forandringer i leddet etter ultralydundersøkelse eller med røntgenbilder. Dersom fastlegen har mistanke om at en pasient har leddgikt, henvises pasienten så raskt som mulig til revmatolog.

Behandling

Det finnes forskjellige typer medikamentell behandling mot leddgikt. Det er viktig å starte behandling så raskt som mulig for å hindre ødeleggelse av ledd. Det finnes symptomlindrende legemidler og sykdomsmodifiserende legemidler (DMARD). Det er revmatologen som bestemmer hvilken medisin som er best egnet i hvert enkelt tilfelle for å påvirke sykdomsforløpet.

Mange medisiner kan hjelpe mot leddgikt. De siste 20 årene har den medisinske behandlingen av sykdommen gjort sykdomskontroll og påvirkning av sykdomsbyrde lettere. Mange pasienter har fremdeles plager og problemer med funksjon og deltakelse i samfunnet som for eksempel i arbeid. I dag brukes ofte sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler ved aktiv inflammatorisk sykdom. Her fins det mange medikamenter å velge mellom, og ofte vil metotrexate bli forsøkt. Hvis et medikament eller en kombinasjon av medikamenter ikke virker tilfredsstillende med hensyn til dempning av sykdomsaktivitet vil en bytte til andre legemidler.

Ved leddgikt vil immunsystemet som vanligvis bekjemper infeksjoner feilaktig rette seg mot leddene, reaksjonen gir hevelse, stivhet og smerte hovne, stive og smertefull. DMARDs er medisiner som hjelper til med å stoppe denne prosessen. Noen ganger vil biologiske legemidler tas i bruk.

DMARDs er derfor den viktigste behandlingen for leddgikt og målet med behandlingen er remisjon (fravær av sykdomsaktivitet) eller lav sykdomsaktivitet. Ved aktiv sykdom skal pasienten jevnlig undersøkes av lege.

Foruten denne behandlingen fokuseres det på å bevare, og helst bedre, pasientens funksjon og generelle livskvalitet. For å oppnå dette benyttes fysioterapi, og ved behov revmakirurgi.

Hva kan du gjøre selv?

Den som lever med leddgikt må lære seg å mestre sykdomsplagene i hverdagen. Informasjon og kunnskap om sykdommen vil derfor være svært viktig. Vanligvis tilbys det kurs med revmaskole eller livstyrketrening.

Personer med leddgikt kan forbedre kondisjon og muskelstyrke uten at sykdommen forverres ved å trene ganske intensivt. Derfor anbefaler vi å følge rådene for fysisk aktivitet som også gjelder for befolkningen for øvrig. Spesielt vet vi at mennesker med leddgikt har nedsatt funksjon og står i fare for å få redusert muskelstyrke og kondisjon, hjertekarsykdom, og benskjørhet. Trening blir derfor spesielt viktig for å forebygge også slike sykdomskonsekvenser.

Trening og fysisk aktivitet gjør ikke betente ledd verre, eller skader leddene. Treningen kan foregå i varmt vann, på land, ute i naturen eller gjennom individuelt tilpassede øvelser i treningssal.

Personer med leddgikt bør generelt oppmuntres til å være fysisk aktive for å forbedre og opprettholde sin fysiske og psykiske helse og redusere risikoen for følgetilstander. Vi anbefaler 30 minutters fysisk aktivitet daglig. Dette aktiviteten kan deles opp i bolker på 10 minutters varighet uten at effekten forsvinner.

Bruk av hjelpemidler kan lette mange daglige gjøremål. Det finnes et bredt utvalg å få kjøpt f.eks. i butikker som IKEA eller ENKLERE LIV eller nettbutikkene til ETAC og RONDA. Andre tilpasninger i hverdagen kan også være nødvendig. Ved forandringer i fingre og hender kan det hjelpe med enkle støtteskinner (som selges i APOTEK) eller ortoser. Noen ganger må pasienten henvises ergoterapeut eller sykehusavdelinger for å få tilpasset hjelpemidler eller ortoser. For tilpasning av såler og fottøy må man henvises til et ortopediteknisk verksted.

Kosthold

Mange som har leddgikt, opplever at kostholdet virker inn på sykdommen. Det viktig med et sunt kosthold. Undersøkelser har vist at tilskudd av omega-3-fettsyrer kan redusere smerter.

Noen kan reagere på enkelte matvarer. Kjente reaksjonsmatvarer for noen revmatikere er svinekjøtt, røkt kjøtt og fisk, tomater, rød paprika, jordbær, rødvin, appelsiner og sjokolade. Dette varierer imidlertid mye, og en bør være observant på ved hvilken matvare en reagerer og så utelukke dette forsøksvis. Man kan søke råd hos en ernæringsfysiolog, som er kostholdsekspert .

Mer informasjon

På oppdrag fra Norsk revmatologisk forening har Diakonhjemmet Sykehus i Oslo utarbeidet en nasjonal Nasjonal prosedyre for diagnostikk, behandling og oppfølging av revmatoid artritt i Norge.

Nasjonal prosedyre for diagnostikk, behandling og oppfølging av revmatoid artritt i Norge