Psykoterapi

Psykodynamisk psykoterapi består av fleire ulike tilnærmingar, og kan ta form både av korttidsterapi, til dømes intensiv korttids psykodynamisk terapi, og meir langvarige terapiforløp, til dømes psykoanalyse. Utgangspunktet er at forholdet til nære personar i barndom og oppvekst avspeglar seg i forholdet til andre seinare i livet. Terapien blir retta mot innsikt i slike samanhengar, og korleis ubevisste konfliktar kan påverke kjensler og reaksjonar. Eit døme er at eit strengt sjølvbilete prega av skuld- og skamkjensle kan svekkje livskvaliteten.

Eit mål i terapien er å bli meir medviten om korleis ein unngår eller vernar seg mot skamfulle, skremmande eller smertefulle tankar, kjensler og opplevingar. Ved depresjon blir det til dømes ofte lagt vekt på å omarbeide tapsopplevingar og forstå den psykologiske bakgrunnen for reaksjonen på tapet.

Kognitiv åtferdsterapi rettar seg mot problemløysing og innsikt i samanhengen mellom tenking, kjensler og handlingar. Det er utvikla tilnærmingar som er spesielt tilrettelagde for pasientar med ei rekkje ulike former for psykiske og fysiske lidingar, så vel som søvnproblem, langvarige smertar og vedvarande utmatting. Samtidig er kognitiv åtferdsterapi eit paraplyomgrep som dekkjer fleire ulike terapeutiske metodar. Døme er dialektisk åtferdsterapi, metakognitiv terapi, eksponeringsterapi, skjematerapi, «mindfulness»-basert kognitiv åtferdsterapi, åtferdsaktivering og aksept- og forpliktingsterapi (ACT). I psykisk helsevern er det vanleg at behandlaren dreg nytte av element frå fleire av desse tilnærmingane.

Døme på tiltak i kognitiv åtferdsterapi er kartlegging av vanskelege situasjonar, utforming av aktivitetar som gir sjølvtillit og energi, utforsking og eventuelt endring av negative tankemønster, stimulering til auka sosial kontakt og problemløysing, og førebygging av tilbakefall av plagene. Ein viktig del er å avgrense tida som blir brukt til gjentakande grubling og bekymring som bidreg til å forsterke psykiske helseproblem.

Emosjonsfokusert terapi er ei terapiform som går ut på å utforske, forstå og endre vanskelege og låste kjensler. Eit prinsipp i denne terapiforma er at kjenslene våre i stor grad påverkar korleis vi har det, korleis vi forstår oss sjølve og andre, og korleis vi opptrer i livet.

Kjensler er nært knytt til behov for tryggleik, tilknyting og sjølvstende. Mister vi kontakten med kjenslene og behova våre kan det bidra til psykiske helseproblem. Gjennom empatisk lytting og refleksjonar blir pasienten leidd i retning av ein djupare kjenslemessig måte å arbeide seg gjennom dette på. I dette samarbeidet blir også metodar brukte frå til dømes gestaltterapi.

Interpersonleg psykoterapi er bygd på at pasient og terapeut diskuterer uforedla tapsopplevingar (som skilsmisse eller arbeidsløyse), problem knytt til nye roller (som når barna flyttar ut eller når ein blir pensjonist), konfliktar med pårørande, og mangelfulle sosiale ferdigheiter. Behandlingsmetoden kan lindre psykiske plager, som til dømes angst og depresjon, ved at pasienten lærer seg å handtere eller lause slike mellommenneskelege problem. Målet er å betre kommunikasjonen med andre menneske, spesielt rundt kjenslene og behova til pasienten. Terapien har element frå både psykodynamisk terapi og kognitiv åtferdsterapi.

Opplevingsorientert psykoterapi er ei brei gruppe av ulike terapiformer. Dei mest kjende er gestaltterapi og klient- eller personsentrert terapi. Dei er mellom anna retta mot bevisstgjering av, og eventuelt frigjering av, undertrykte kjensler for å fremje personleg vekst. Det finst ei rekkje tilsvarande behandlingsformer som gjer bruk av musikk, dans og drama. Musikkterapi kan til dømes verke positivt på både motivasjon, kjensleliv og sosiale ferdigheiter.

Parterapi i psykisk helsevern tek utgangspunkt i at psykiske lidingar kan føre til problem i parforholdet, samtidig som vanskar i parforhold kan utløyse, forsterke eller halde oppe dei psykiske plagene. Det er utvikla eigne former for parterapi for pasientar som både er deprimerte og har samlivsproblem. Målet er å hjelpe pasientane til å få innsikt i og endre reaksjonsmønster og konfliktar som går føre seg i forholdet til andre og som bidreg til depresjon. Ein viktig komponent i behandlinga er også å støtte deprimerte foreldre i å vareta sine barns behov.

Familieterapi er eit samleomgrep på ei rekkje ulike terapeutiske tilnærmingar. Felles er at ein prøver å forstå problem og leite etter løysingar ved å sjå på korleis familiemedlemmar gjensidig påverkar kvarandre. Derfor rettar ein særleg søkjelyset mot kommunikasjonen internt i familien og ulike roller som familiemedlemmane har overfor kvarandre. Ein er også oppteken av korleis andre system og nettverk utanfor familien verkar inn. Eitt utgangspunkt er at alle blir påverka dersom éin familiemedlem har eit problem, og at alle i ein familie kan ha viktige innspel som må bli høyrde for at kvar enkelt familiemedlem skal få det betre. Familieterapi tilbyr hjelp til å avdekkje negative familiemønster og til å endre desse mønstera.

Miljøterapi er vanlegvis ein del av tilbodet ved døgnbehandling. Formålet med miljøterapien er å fremje moglegheitene til pasienten for læring, meistring og personleg ansvar. Overordna kan vi seie at miljøterapi karakteriserer ei behandlingsform prega av miljøterapeutens planlagde, tilrettelagde og systematiske bruk av det som skjer i samspelet mellom pasienten og det miljøet vedkommande er i.

Miljøterapi, også kalla miljøbehandling, er eit uttrykk for eit overordna fagleg perspektiv, enn ein konkret metode. Miljøterapi har utspringet sitt i institusjonsbehandling, og er i dag ofte knytt til institusjonar der arbeid med barn, ungdom, vaksne og personar med utviklingshemming står sentralt.

Eit mål med miljøterapi er at symptom blir lindra og at pasienten gjennom erfaringar styrkjer trua si på eiga meistring, finn førebyggjande strategiar og får auka håp for framtida.