– Her føler jeg meg trygg og velkommen

Dag Vadla ser positivt på livet. Han finner mening og glede i det meste, også i å fortelle hvordan det er å være kreftpasient på Diakonhjemmet sykehus.

– Jeg har en alvorlig kreftdiagnose, og jeg har spredning. Men jeg har respondert godt på foreløpig tre cellegiftkurer, er i full jobb og ser fortsatt framover. Her på sykehuset har jeg fått en fantastisk oppfølging. Alle jeg møter er hyggelige og vennlige, forteller Vadla.

– Jeg har fått behandling av de samme kreftlegene og sykepleierne så langt i halvannet år. De hilser og vi kjenner hverandre etter hvert godt. Alle møter meg med et smil og med profesjonalitet. For meg har det vært gull verdt at jeg har fått såkalt «åpen retur» til sykehuset. Jeg kan ringe når jeg sliter med noe. Det kjennes så trygt å bare kunne kontakte sykehuset og si at nå trenger jeg dere, nå trenger jeg en avklaring. Også sengepostene har tatt vel imot meg når jeg har slitt på den ene eller andre måten, fortsetter Vadla.

Ansvar for kreftoppfølging

Våren 2020 startet Senter for kreftbehandling opp på Diakonhjemmet sykehus. Da ble det bestemt at alle kreftpasienter i Oslo skulle få oppfølgende medikamentell behandling på sitt lokalsykehus.

Etter at kreftpasienter fra bydelene Frogner, Ullern og Vestre Aker har vært operert og eventuelt fått strålebehandling ved Oslo universitetssykehus overføres de for videre oppfølging til Diakonhjemmet, lokalsykehuset for disse bydelene.

Her får kreftpasientene tilbud om cellegift, immunterapi eller lindrende behandling. Siden oppstarten har Senter for kreftbehandling fulgt opp 1064 kreftpasienter fra disse tre bydelene. Pasientene har ulike former for kreftdiagnoser som brystkreft, kreft i prostata, i tarm, i lunger eller de har lymfomkreft eller føflekkreft.

Forholdene litt mindre og tettere

Mange av de ansatte på kreftsenteret har jobbet lenge med kreftbehandling på større universitetssykehus tidligere.

– Her på Diakonhjemmet er forholdene litt mindre, de samme legene og sykepleierne kan følge opp sine pasienter tettere. Det trives vi med. Men vi har tett kontakt med Oslo universitetssykehus (OUS). Er det noe innen behandlingen vi trenger å søke råd om, er høyspesialiserte OUS en telefon unna, forteller kreftlege Line Fronth.

Det er hun og Morten Brændengen som er Dag Vadlas primære legekontakter på Diakonhjemmet.

– De er profesjonelle og fleksible. Passer det meg best at de ringer meg framfor at jeg møter dem på sykehuset for eksempel, er det ikke noe problem, sier Vadla.

I full jobb

Selv halvannet år etter kreftdiagnosen er Vadla fortsatt i nesten full jobb. Han er selvstendig næringsdrivende som organisasjonspsykolog og har 40 års erfaring med å skape psykologisk trygghet og positive endringsprosesser på forskjellige arbeidsplasser.

Den profesjonelle verktøykassen som psykolog har han god bruk for selv.

– Jeg skjønner godt at mange kreftpasienter blir sykmeldt og melder seg ut når de er i behandling. Kurene er beinharde. Fysisk opplever jeg dager hvor jeg ikke klarer å reise meg fra sengen. Cellegiftens jobb er å ta livet av kreftcellene, men de tar med seg nervesystemet og kondisjonen min også, forteller Vadla.

– I tillegg er det den psykologiske reaksjonen. Jeg har opplevd avgrunner så dype i forbindelse med cellegiftkurene at jeg ikke ante at jeg hadde et slikt mørke i meg. Det til tross for at jeg som psykolog har vært åpen og utforskende og har gått mye i terapi gjennom livet, fortsetter Vadla.

To ting på bucketlisten

Men så langt har han klart å jobbe seg opp av bergedalene og holdt fast ved livets positive sider.

– Jeg har allerede levd et rikt liv. Også som kreftsyk har jeg mye å glede meg over. Jeg har en fantastisk kone og en flott sønn, jeg har et arbeid som gir mening og jeg får den beste oppfølging, sier Vadla.

– Men etter den andre cellegiftkuren i vår tok jeg likevel en runde med meg selv og gransket nærmere om det var ting jeg drømte om som jeg ikke hadde fått gjort. Jeg fant to ting: Jeg er en lidenskapelig seiler og har drømt om å stå til rors i en av verdens råeste seilbåter. I juli var jeg med i The Ocean Race om bord i et 66 fot langt hightec vidunder av en båt i 1300 nautiske mil fra Genova til Lisboa. Det var rått og det var magisk, fortsetter Vadla.

Det andre Dag Vadla har drømt om er å ta med kona og sønnen sin på safari i Afrika. Etter den nylig avsluttede tredje cellegiftkuren skal han bare spise seg opp og trene seg til krefter igjen, så reiser de av gårde. Da får heller Line Fronth og nye behandlinger på Diakonhjemmet sykehus vente noen uker til han er tilbake.