Forskningsarbeidet utgår fra BRIDGE-prosjektet som er ledet av professor Ingvild Kjeken ved Nasjonal kompetansetjeneste for revmatologisk rehabilitering. Ergoterapeut Anne-Lene Sand-Svartrud har vært doktorgradsstipendiat og koordinert studien, analysert dataene og vært førsteforfatter av den ferske artikkelen. 

Følg denne lenken for å lese artikkelen: Delivery of a quality improvement program in team-based rehabilitation for patients with rheumatic and musculoskeletal diseases: a mixed methods study​

Helsepersonell ved tre sykehus og fem private rehabiliteringsinstitusjoner i Norge deltok i studien. De har beskrevet sine erfaringer med et strukturert rehabiliteringsprogram, BRIDGE-programmet, som de leverte til rundt 170 personer med behov for tverrfaglig rehabilitering i spesialisthelsetjenesten grunnet muskelskjelettskader, - sykdommer og -plager. 

Forskerne målte kvaliteten på tjenestene med kvalitetsindikatorer før og etter innføring av BRIDGE-programmet. De brukte også fokusgrupper med klinikerne for å få fram deres erfaringer med kvalitetsforbedring og ny praksis.   

– Forskningen hadde ikke vært mulig uten institusjonene med på laget. Samarbeidet har gitt oss unik innsikt i helsepersonell-perspektivet på alle trinn i rehabiliteringsprosessen, fra målsetting til oppfølging over tid. Dette er kunnskap som vil være nyttig i framtidig kvalitetsforbedring i rehabiliteringsfeltet og som adresserer offentlige helsemyndigheters oppfordringer til økt kontinuitet og koordinasjon i rehabilitering, sier Sand-Svartrud og Kjeken. 

– Innen rehabilitering er det ofte snakk om pasienters adferdsendring og hvilke vaner og rutiner de bør etablere for å leve bedre med langvarig sykdom. I denne studien er det adferdsendringer hos helsepersonell som er i fokus, forteller Anne-Lene Sand-Svartrud entusiastisk. 

Studien viser at kvalitetsforbedring fremmes ved at klinikerne trener på veiledningsferdigheter som er sentrale for rehabiliteringsprosessen og justerer arbeidsmåtene i det tverrfaglige teamet. Det handler om å utvikle en spisset kompetanse og praksis som gjør at pasienten kan sette seg egne mål og velge tiltak som er gjennomførbare i hverdagen. Tiltakene må også utføres lenge nok til at pasienten oppnår ønsket resultat. Dette krever at pasienters og helsepersonells planlegging strekker seg ut over tiden ved rehabiliteringsenheten. 

– Da unngår man at investert innsats får en bråstopp ved utskrivelse, og den påbegynte prosessen kan i stedet etablere seg med gevinst i påfølgende uker og måneder i pasientens dagligliv, understreker Sand-Svartrud. 

I en travel rehabiliteringsavdeling er det risiko for at skriftlige rehabiliteringsplaner ikke er tilstrekkelig tilpasset pasientens hverdag. Gjennomføring av planer kan bli vanskelig hvis man ikke har drøftet tiltak for å overkomme potensielle hindringer etter utskrivelse, og ikke vurdert hva slags støtte pasienten trenger fra pårørende, primærhelsetjenesten, arbeids- eller utdanningsstedet sitt eller andre involverte. 

Studien antyder at kvaliteten på praksisen blir bedre gjennom teoretisk forankring og faglige refleksjoner om hva som styrker pasientens mestringstro og tillit til planlagte tiltak, evne til justering og problemløsning underveis og persontilpasset balanse mellom egenmestring og tilstrekkelig støtte. 

– Som en parallell til dette, er det tilsvarende viktig at helsepersonell utvikler mestringsfølelse og tillit til egne ferdigheter som fagpersoner og veiledere i pasientens rehabiliteringsprosess, sier Sand-Svartrud. 

Studien antyder også at kvaliteten på praksisen blir bedre når ledere av rehabiliterings​enheter legger til rette for at alle profesjoner i tverrfaglige team opparbeider seg kompetanse og fortrolighet med alle trinn i rehabiliteringsprosessen. Dette inkluderer hensiktsmessig organisering av lokaler og timeplaner, og leder-initierte tiltak for å fremme arbeids- og informasjonsflyt på tvers av sektorer og tjenestenivåer. 

I BRIDGE-studien ble kvaliteten på rehabiliteringstjenestene evaluert med et kvalitetsindikatorsett som er utviklet for bruk i tverrfaglig rehabilitering. Forskerne brukte også en sjekkliste for klinikernes etterlevelse av det strukturerte BRIDGE-programmet. 

Disse virkemidlene ga en enestående mulighet til å sammenligne rehabiliteringsinstitusjonene på tvers, identifisere områder med behov for forbedring og å evaluere tjenestene på nytt etter gjennomførte kvalitetsforbedringstiltak. 

​