Hei, du må oppdatere nettleseren din for å kunne besøke oss.

Dialog og tilrettelegging

Tilrettelegging av arbeidssituasjonen, sammen med gradert sykemelding, er et av de viktigste virkemidlene i jobbfokusert terapi.

Målet med tilretteleggingen er mestring, at det man gjør når man er på jobb oppleves overkommelig og at man får det til. Da blir jobb «medisin» som kan bidra til bedringen. For å få til en god tilrettelegging vil det være viktig å få en god dialog med jobben.
 
Nesten alle pasienter opplever imidlertid at det er vanskelig å vite hva man skal si om de psykiske plagene på jobb. Mange pasienter føler skam over å være sykemeldt. Det er heller ikke til å komme forbi at det er en del sosial stigma knyttet til psykiske lidelser i samfunnet, og dette kan i noen jobbsettinger bidra til negative reaksjoner hvis man er åpen om sine psykiske plager. Dette vil variere fra arbeidsplass til arbeidsplass, slik at du og pasienten må vurdere dette i hvert enkelt tilfelle. Som terapeut kan du hjelpe til med å finne en god formulering om de psykiske plagene, som pasienten føler seg komfortabel med å si på jobb.
 
 
 
Gode spørsmål for å hjelpe pasienten til å finne en informasjonsstrategi kan være: Vet din leder hva du er sykemeldt for? Hva er du komfortabel med å si om din situasjon? Hvilken formulering hadde vært grei for deg å bruke? Hva vil du si til hvem? 
 
Gode spørsmål for å utforske tilrettelegging: Hvilke arbeidsoppgaver tror du at du vil mestre nå? Hvilke arbeidsoppgaver kunne du ønske å begynne med? Hvilke tror du ikke du vil mestre nå? Er det noe som ville gjort det lettere for deg å komme tilbake på jobb? 
 

Dia​log

Dialogen med arbeidsplassen, hva man skal si til leder og kollegaer, og hvor åpen man skal være, er et tema mange er opptatt av. For noen bidrar usikkerhet her til at de ​

unngår å ta kontakt med jobben. Spør om pasienten har erfaringer med eller planer om å være åpen om sine psykiske helseproblemer. Diskuter hva konsekvensene av åpenhet
kan bli, med hvilke fordeler og ulemper, og start gjerne med ulempene.
 
Et argument for å informere leder og eventuelt kollegaer om bakgrunnen for sykmeldingen, er at de kan trenge slik kunnskap når jobben legges til rette. Da kan pasientene ha nytte av å lage en informasjonsstrategi. Her er det to ytterpunkter. Det ene er å ikke si noen ting, men da får de spekulasjoner. Det er uhåndterlig. Det andre er å være helt åpen til alle. Det kan være vanskelig fordi det jo er snakk om personlige forhold. Informasjonsstrategien består av hvem de kan snakke med hva om, hvordan de skal snakke om det, og når de eventuelt skal gjøre det. Som behandler kan du bistå med å lage en slik strategi, for eksempel om det skal gis informasjon på personalmøtet. Du kan formidle at arbeidsplasser er ulike og har ulik kultur for åpenhet, slik at det ikke er noen fasit. Dere kan drøfte formuleringer som passer for pasienten på dette  arbeidsstedet.
 
Hva vil du at dine kolleger skal vite om de psykiske helseproblemene dine og
jobbvanskene forbundet med dem?
  • Hva ønsker du eventuelt å si til hvem, i hvilken situasjon?
  • Hva vil være hensikten med å si det du sier? Hva er viktig for deg å oppnå?
  • Hvilken informasjon kan bidra til en god tilrettelegging av jobben din?
  • Hvilke formuleringer føler du deg komfortabel med å bruke?
Sammen lager dere ulike versjoner som oppleves sanne og som formidler verdighet, og som er tilpasset hvem som trenger å vite hva. Fordi det er uvant og kanskje også
skambelagt, kan pasienten ha utbytte av å trene på en slik formidling, for eksempel gjennom rollespill der du spiller sjefen eller en kollega, og gir tilbakemeldinger. Det er også nyttig å planlegge hva man skal si dersom man får spørsmål fra kollegaer, kunder, pasienter eller samarbeidspartnere, om bakgrunnen for sykefraværet, noen «fraser» i farten, uten  å måtte tenke seg om. De kan gjerne formuleres i et «Hvis ... så»-format: «Hvis noen spør meg om ..., så skal jeg svare at ...».
 
I samtalen med leder anbefales det å være så konkret som mulig på hva man har behov for, slik at det blir enklere for arbeidsplassen å legge til rette. Samtidig er det viktig at
pasienten kan få formidlet noe om sine ressurser, hva som fungerer bra til tross for de psykiske helseproblemene, og hva han/hun kan og ønsker å fortsette med av
arbeidsoppgaver.
 
Du kan også løfte frem arbeidsgivers situasjon, knyttet til behovet for forutsigbarhet, innsetting av vikar og liknende, og hvordan man sammen kan finne best mulig løsninger. Det kan her være nyttig å få kunnskap om hvilke ønsker arbeidsgiver har og om de samsvarer med den sykmeldtes. Hvis leder i varierende grad ikke ønsker den sykmeldte tilbake, må det tas med i regnestykket, fordi det vil innvirke på muligheten for god tilrettelegging. Når dialogen med leder er vanskelig, er et viktig tema hvordan denne dialogen kan bedres. Hvilken informasjon sitter arbeidsgiver med om pasientens sykdom og behov, og kan formidling av informasjon på noen måte styrke ​ kommunikasjonen?
 
Dere kan også diskutere om verneombud, HR-ansvarlig, bedriftslege, fastlege eller tillitsvalgte kan være til hjelp. Er det eventuelt andre ledere eller kolleger som pasienten har tillit til og som kan være aktuelt å prate med? Er det mulig å bruke dialogmøtene med NAV til å fremme behov for tilrettelegging?
 

Jobbtilrettelegging

Undersøk om det er gjort forsøk på tilrettelegging av arbeidsoppgaver og arbeidsdag, og om det er satt opp en plan for tilbakevending til fullt arbeid, enten med arbeidsstedet eller sykmeldende lege. Spør om pasienten har eller ønsker å søke bistand fra leder eller kollegaer, for å få hjelp med tilrettelegging av arbeidssituasjonen.

Ved behov kan du informere om at den sykmeldte har krav på at arbeidsgiveren legger arbeidet til rette, slik at han eller hun kan jobbe. Det kalles «arbeidsgivers 
tilretteleggingsplikt». Hva som er mulig å få til, er en sak mellom den sykmeldte og arbeidsgiveren, men tilretteleggingsplikten er omfattende. Som sykmeldt har
pasienten plikt til å jobbe gradert når det er mulig, det kalles «aktivitetsplikten».
 
Tilrettelegging handler ikke bare om å ta bort eller forenkle arbeidsoppgaver. Det er også viktig å beholde meningsfulle oppgaver som gir opplevelse av mestring. Målet er at
pasienten fortsatt skal kunne oppleve seg som en ressurs, til tross for de psykiske plagene.
 
Arbeidsplasser er imidlertid ulike, og det er ikke alltid mulig å få til en optimal tilrettelegging. Diskuter hva som kan være mulige løsninger som tar best mulig hensyn til pasientens behov, gitt de rammene som eksisterer på arbeidsplassen.
 

Tilretteleggingstiltak

  • Redusere jobbkravene i en periode, ha færre arbeidsoppgaver, dele opp oppgaver, avgrense ansvarsområder, delegere bort arbeidsoppgaver, samarbeide med noen eller ha en sparringspartner.
  • Vurdere behov for tydeligere jobbkrav og forventninger, og en klar ​ stillingsbeskrivelse.
  • Vurdere behov for opplæring eller beslutningsstøtte, og mulighet for å ha en «mentor», som kan gi faglig utvikling og trygghet.
  • Vurdere behov for økt fleksibilitet og egenkontroll i en periode, som å kunne bestemme arbeidstempo, rekkefølge på og strukturering av oppgaver, og organisering av arbeidsdag og arbeidstid.
  • Gå gjennom muligheter for ekstra instrumentell eller sosial støtte i en periode, for eksempel med regelmessige møter med nærmeste leder eller en erfaren kollega for støtte og konstruktiv feedback.​

​​Dialog med jo​bben

Nesten alle pasienter opplever at det er vanskelig å vite hva man skal si om de psykiske plagene på jobb. Dette kan være en barriere for kontakt med jobben. Ikke alle vet at man ikke er pliktig å oppgi diagnose. Noen kan føle et behov for forklare eller rettferdiggjøre sykefraværet eller plagene, mens andre kan tvert imot ha et ønske om å si minst mulig. 

Mange pasienter føler skam over å være sykemeldt på grunn av psykiske plager og som terapeut kan du hjelpe pasienten å finne en god formulering som de kan føle seg komfortable med å si på jobb. Det er heller ikke til å komme forbi at det er en del sosial stigma knyttet til psykiske lidelser i samfunnet, og dette kan i noen jobbsettinger bidra til negative reaksjoner hvis man er åpen om sine psykiske plager. Men dette er forskjellig fra arbeidsplass til arbeidsplass, og du kan utforske hvordan dette er der pasienten jobber. Det kan være en lettelse å slippe å skjule at man strever, hvis det er mulig å si noe om det på jobben. 
 
Du kan utforske hva pasienten ønsker å si til lederen sin, og hva som er aktuelt å si til kollegaene. Det å ha en kort formulering klar i møtet med leder og kollegaer, kan gjøre det lettere for pasienten å ta kontakt med jobben. En mulig formulering kan for eksempel være at «jeg møtte veggen» eller at «jeg har hatt det litt vanskelig en periode».
 
Gode spørsmål kan være: 
  • Vet din leder hva du er sykemeldt for?
  • Hva er du komfortabel med å si om din situasjon?
  • Hva vil du si til hvem? 

Jobbtilrettelegging

Tilrettelegging av arbeidssituasjonen, sammen med gradert sykemelding, er et av de viktigste virkemidlene i jobbfokusert terapi. Målet med tilretteleggingen er mestring, at det man gjør når man er på jobb oppleves overkommelig og at man får det til. Det er da jobb blir «medisin» som kan bidra til bedringen. 

​Mestringsopplevelser bidrar til å styrke pasientens tro på at de kan klare å fungere på jobb, dvs pasientens mestringsforventning, og da styrker vi samtidig den faktoren som forskning viser er forbundet med retur til arbeid. 
 
Spørsmål du kan stille:
  • Hvilke arbeidsoppgaver tror du at du vil mestre nå? Hvilke arbeidsoppgaver kunne du ønske å begynne med? Er det noen arbeidsoppgaver som kunne være meningsfulle for deg når du starter å jobbe, dvs ikke bare rutineoppgaver?
  • Hvilke tror du ikke du vil mestre nå?
  • Er det noe som ville gjort det lettere for deg å  komme tilbake på jobb?
    • Bruk informasjon fra kartlegging av arbeidssituasjonen
 
Eksempler på tilrettelegging: 
  • Redusert arbeidsmengde
  • Fritak fra enkelte arbeidsoppgaver
  • Tilpasset arbeidstid
  • Mer tilbakemeldinger på arbeidet
  • Mer opplæring/informasjon
  • Kollegastøtte/samarbeid om vanskelige oppgaver
 
Du kan informere om at arbeidsgiver har en tilretteleggingsplikt og har plikt til å følge opp den som er sykemeldt. Den sykemeldte har på sin side plikt til å medvirke til dette, dvs si noe til arbeidsgiver om hva som kan være god tilrettelegging for å klare å komme tilbake til jobb. Det viktigste for en arbeidsgiver vil ofte være hvilke arbeidsoppgaver pasienten kan utføre og tidsperspektiv på opptrapping og tilbakeføring til jobb. Det vil si at pasienten ikke nødvendigvis må si så mye om selv plagene, men kan gjøre det ganske kort og nøkternt, med mindre de ønsker å si noe mer. 
 
Før dialogmøter eller andre møter med arbeidsgiver kan det være viktig at du og pasienten har gått igjennom dette sammen på forhånd, slik at pasienten kan ha med seg både sin formulering på de psykiske plagene og en tentativ plan for hva som kan være god tilrettelegging (gradering, arbeidsoppgaver, støtte, fleksibilitet osv) ved oppstart og opptrapping i jobb.
Maŋemus ođastuvvon 2023-06-13